Bilde: AdobeStock // Chikichirony
Som studenter er det mange utfordringer og tøffe kamper vi alle må håndtere for å nå de målene vi har: portprøver, arbeidskrav, innleveringer og lange, omfattende tekster. Og for noen av oss kommer også praksisperioder som en del av studieløpet. Teori er én ting, men det å bruke det vi lærer i forelesningene kan være helt annerledes enn det en trenger i praksis. Praksis kan være spennende og en fantastisk mulighet for studenter; i praksis er det første gangen en virkelig får prøve seg på det fremtidige yrket en utdanner seg til. Passer dette yrket i praksis? Eller bør en se seg om etter noe annet?
Men praksis medfører også sine utfordringer. Det kan være stressende, det kan være mye arbeid involvert, og en jobber gjerne under enormt press. Press fordi hvis praksis ikke blir bestått, vil en ikke kunne gå opp til eksamen. Press fordi en har veiledere som stiller høye krav og forventninger. Press fordi en, samtidig som en er i praksis, også skal holde tritt med teorien. Og presset blir gjerne kombinert med stress, og stress blir kombinert med angst og nervøsitet. Da kan det gjerne ende opp i en ond sirkel. Samtidig blir det jo gjerne slik at en heller ikke ønsker å avbryte praksisen, for hvis en avbryter, er alt arbeidet som er gjort så langt bortkastet. Og hvis en avbryter praksisen, kan det få betydelige følger for veien videre; det kan gjøre at en må utsette studiene, eller i verste fall hoppe av.
Psykisk helse er utrolig viktig for alle, men likevel ble det ikke opplevd at dette hadde så mye fokus og oppmerksomhet som det burde ha. Det var mye fokus på det teoretiske, retningslinjer, etikk og de praktiske kravene til praksis – men psykisk helse ble ikke prioritert. Det ble ikke snakket noe spesielt om presset praksisen kan medføre, eller hva en kunne gjøre dersom en kommer inn i en situasjon hvor praksisen går på den psykiske helsen løs. Dette er ikke for å si at det ikke ble nevnt i det hele tatt, men det kunne fått betydelig mer plass og oppmerksomhet enn det fikk.
Å være ute i praksis er en utrolig gøy, givende og lærerik opplevelse, og psykiske utfordringer til side, så angrer jeg ikke på at jeg valgte å gripe sjansen. Men belastningen det medførte, var tung og krevende. Kunne det vært gitt mer støtte, og kunne det vært mer forebyggende forarbeid i form av samtaler om psykisk helse og arbeidspress før praksisen? Det kunne det, ja.
