«En sauejakt?» tenker du kanskje. Ja, boka handler om sauer. Og nei, Murakami blir aldri kjedelig.
Sauejakten (1982) er en roman av den japanske bestselgerforfatteren Haruki Murakami. Romanen handler om en ung mann som blir kontaktet av en mektig mann kalt Sjefen, som har en sentral posisjon i både politikken og økonomien i Japan. Sjefen kontakter hovedpersonen på bakgrunn av reklamebyrået som han jobber i. I en av deres annonser har de brukt et bilde av en sau med en stjerne på ryggen. Det er denne sauen som har en kobling til Sjefen. Hovedpersonen blir bedt om å fjerne reklamen, om ikke vil han måtte bøte med livet. I tillegg til drapstrusselen blir han tvunget ut på leting etter sauen avbildet i annonsen. Slik blir hovedpersonen fanget i en posisjon der han er tvunget til å følge jakten på sauen, samtidig som han hverken vet akkurat hva han leter etter eller hvorfor – dette er et mysterium både for leseren og hovedpersonen selv. Personen tar med seg kjæresten – som har utrolig vakre ører – på denne sauejakten. Med dette blir vi ledet inn i Murakamis absurde univers.
Språket i boka er humoristisk, lett og lekent, samtidig som innholdet er spennende og intenst. Et humoristisk element i boka er ironi:
«Ubåten var et fossil, og en av karene hadde klaustrofobi. Men alt det der var ikke til hinder for at det gikk bra til slutt. […] En dag lager de vel en film hvor hele menneskeheten blir utslettet i en atomkrig, men det går bra til slutt».
I tillegg inneholder boka en haug av bokstavelig talt saftige skildringer:
«Hun var omkring tyve, og det skulderlange håret var ulastelig frisert som pisket krem på en kake. Frisyren duvet lystig, fra venstre til høyere, til rytmene, og skumpet tilbake til midten når sangen sluttet».
Skildringene gjør at man som leser får se verden fra et annerledes – og kanskje mer barnlig – perspektiv:
«Jeg la meg tilbake i hotellsengen, med telefonrøret i hånden, og stirret opp i taket. Jeg kunne ha ligget på havbunnen og telt fisk, tenkte jeg.»
Murakami gjør at vi får se verden igjennom en helt annen linse. Det er dette, etter min mening, som gjør boka til et godt stykke poesi. Dette skaper en varm og behagelig leseropplevelse.
«Som jeg satt der og stirret både lenge og vel, begynte ting å smelte i regnet».
Disse skildringene bidrar til en drømmende atmosfære, som setter et surrealistisk preg over hele boka. Selve handlingen er rar og gir ikke særlig mye mening; noe som nettopp kjennetegner Murakamis univers. Karakterene er langt ifra perfekte, og de er ikke noen som man nødvendigvis selv vil være. I Sauejakten finner vi tydelige spor av magisk realisme, en stilart som preger flere av Murakamis bøker; magiske elementer slippes ned i en forholdsvis «vanlig» eller realistisk verden. Disse rare elementene korrigerer alt det vanlige og fyller boka med spenning. Mye tyder på at en dypere mening skjuler seg under overflaten av boka. Med sin store andel symboler og metaforer kan romanen rett og slett oppleves som en stor novelle, og perfekt om du liker å tolke. Gjennomgående føres det også filosofiske dialoger.
For å forstå bokas kjerne – som kan virke ganske uforståelig – vil jeg komme med et forslag til tolkningen av et symbol; nemlig sauen med stjerne på ryggen. Sauer blir ofte sett på som dumme, simple og avhengige av andre. Dette virker derimot ikke å være tilfellet med denne sauen, som er svært verdifull. Vi får vite at Sjefen er «saueløs» og ligger for døden. Det at han er saueløs blir sett på som noe tragisk, og noe han ikke vil være. Som sagt er Sjefen en mektig skikkelse. Dette kan muligens skyldes at sauen (med stjerne på ryggen) har vært inne i ham, som en slags egenskap som har hatt stor betydning for karrieren hans; en egenskap som kan få deg til å nå langt til topps og som er fryktelig verdifull. Dette kan være knyttet til selvstendighet, det å ha en sterk vilje og det å ha en retning eller mening i livet. Hovedpersonen har derimot aldri hatt sauen i seg. Han fremstår ganske tom, følelsesløs og virker ikke å ha noen mål og mening i livet. Jeg har derfor spurt meg: er jakten på sauen med stjerneformet fødselsmerke egentlig jakten på en mening i livet?
I tillegg til denne (mulige) symbolikken, blir sauene noe som bidrar til mystikken. Det er interessant at Murakami klarer å få noe så alminnelig som sauer til å bli noe så mystisk. Dette avhenger nok av hvilke egenskaper han tillegger sauekarakterene og at de oppfører seg på en måte som man kanskje ikke ville forventet. Vi møter ulike saueforbindelser som sauen med en stjerne på ryggen, saueprofessoren, en flokk med sauer og sauemannen. Sauemannen er kanskje den karakteren som sitter mest klistret i etterkant. Han er en merkelig mann i forkledning som snakker veldig fort, og for å få fram dette har Murakami utelatt mellomrom i setningene hans. Kanskje oppleves møtet med sauemannen så mystisk fordi han virker å både vite og forstå mer enn han vil avsløre, i tillegg til at personen under forkledningen er tett knyttet til hovedpersonen selv – som ikke forstår noen ting.
I korte trekk vil jeg anbefale boka fordi den er lettlest, samtidig som den har et rikt språk og unike skildringer. Den er spennende og har en gjennomgående intensitet som er så mystisk at den nesten blir litt nifs. Den er dypt filosofisk, humoristisk, surrealistisk, drømmende, og utrolig rar. Og alle disse elementene blir balansert perfekt.
