Er du student og brekker beinet eller må ha en operasjon? Da vil du møte store økonomiske konsekvenser for å kunne fullføre utdanningen din. Staten tar ikke ansvar og UiA har heller ikke tatt på seg oppgaven for å hjelpe sine studenter.
Ofte faller studenter mellom to stoler når det kommer til rettigheter og tilrettelegging. Fylkeskommunen, kommunen og arbeidsgiver bistår sine elever og arbeidstakere økonomisk ved å tilrettelegge og betale transport slik som taxi for å kunne komme seg til skole og jobb. Studenter derimot kan se langt etter en slik ordning. Med et allerede trangt studentbudsjett må studenter bruke av egen lomme eller ta opp kredittlån for å komme seg til sin arbeidsplass; nemlig universitetet.
Dette problemet møter studenter på hvert eneste semester. To av dem er Ingrid Dihle og Anne Beth Skjæveland. Begge studentene har måttet ta buss til UiA i perioden hvor de har vært avhengige av krykker for å bevege seg, og den lange veien fra busstoppet frem til UiAs inngang gjorde den daglige turen til universitetet alt annet enn lett.
4 minutter til vanlig, 45 minutter med krykker
Ingrid brakk foten på tre steder i fjor vinter, og opplevde den daglige turen til universitetet som problematisk.
-Heldigvis for meg så har jeg et busstopp like ved der jeg bor, problemet var når jeg kom til bussholdeplassen ved UiA. Da måtte jeg bruke 45 minutter på å komme meg til hovedinngangen. Det var jo vinter så det var glatt, skummelt og slitsomt å komme seg frem.
Anne Beth går for tiden på krykker etter en forstuing og overbelastning, det ser ut til å ha forverret seg men legene er usikre på hva det er som er årsaken og hva de kan gjøre. Når Ingrid snakker om å komme seg frem til UiA legger hun til at om man har forelesning i bygg 46 tar det enda lengre tid å komme frem fra busstoppet, nesten én time.
Ingen hjelp å få
Ingrid forsøkte å få hjelp ved å ta kontakt ulike steder.
– Jeg ble kastet rundt i systemet både i det offentlige og innad på UiA for å finne løsninger, men endte med ingenting.
Praksis og studier har trolig skadet mer
Anne Beth venter enda på svar fra MR og legene er usikre. Det kan hende det er en bruskskade og da blir det nok en operasjon. Da blir det enda 6 uker med krykker og gips. Så langt har Anne Beth gått på krykker i 7 uker. I løpet av de 7 ukene har hun også gjennomført praksis. Nå har hun trolig pådratt seg en senebetennelse i tillegg.
-Må jeg operere og ha på gips er jeg usikker på om jeg kan komme på forelesning lenger, forteller hun.
Mer ensom med krykker
Anne Beth og Ingrid kan begge fortelle at perioden på krykker er strevsom fysisk, men også psykisk. Man opplever seg selv som en byrde når alle må vente på deg når man skal til kantina for eksempel. Og man kommer seg ikke ut på fritiden heller, man blir rett og slett isolert. Derfor er det viktig å kunne komme seg til universitetet og møte medstudenter i løpet av uka.
Tilretteleggingskontoret i skvis
Håkon Reinertsen og Margret Kristin Dyrholm jobber ved tilretteleggingskontoret på UiA. De forteller at dette er saker de får hvert semester. Tilretteleggingskontoret opplever at de blir satt i en vanskelig situasjon fordi deres hender er bundet, og de kan ikke hjelpe studentene. Reglene de forholder seg til tillater dem rett og slett ikke å hjelpe studentene med å kunne komme seg til eksamen eller forelesning når hun eller han har behov for det.
Tilretteleggingskontoret forteller at studentene som kontakter dem i utgangspunktet er i en vanskelig situasjon og når de ikke kan få hjelp med transport på grunn av en operasjon blir de både overrasket og frustrert. Dyrholm ser tydelig konsekvenser av dette.
-Presset på studenter er allerede stort, både med tanke på økonomi og karakterer og med en slik ekstrabelastning kan vi lett risikere at studenter ikke kommer igjennom studiet sitt.
Staten er ikke til å rikke, SiA må trå til
Anne Beth mener helt klart at dagens ikke-eksisterende ordning er for dårlig og at noe burde gjøres.
-Det er rart at taxi ikke støttes, det er kjempedårlig. Og det er spesielt rart når de heller ikke dekker slikt til obligatorisk undervisning. Jeg synes staten kunne tatt ansvar, de vil jo at vi skal fullføre på normert tid, sier Anne Beth, og legger til at UiA burde finne en løsning.
Dette er tilretteleggingskontoret enige i, men sier at så lenge staten ikke tar ansvar så burde Studentsamskipnadene ta dette ansvaret og tilrettelegge for sine studenter. Reinertsen har utallige ganger forsøkt å finne løsninger på dette og sier følgende
-Staten burde ta ansvaret men de er ikke til å rikke. Det nærmeste jeg har kommet en løsning er at Studentsamskipnadene dekker transportkostnadene i slike saker. Det gjøres flere steder i Norge, men er ikke noe SiA tilbyr. SiA Helse har en helsekasse og det burde kunne gjøres noen lignende for slike saker også.
Tekst: Olea M. Norset, læringsmiljøpolitisk ansvarlig i STA
