Etter nesten 20 år i Studentorganisasjonen i Agder (STA), går Irene Bredal inn i sin siste uke som førstekonsulent, og forbereder seg på et nytt kapittel. Hun skal videre til Fakultet for kunstfag ved UiA, for å tiltre en ny stilling. Med hennes avgang mister STA-bygget en del av sin sjel. Unikum var heldige som fikk ta en prat med Irene før hun takket for seg, for å høre litt mer om hennes tid i STA.
A: Hvordan havnet du i STA og i rollen du har nå som førstekonsulent?
I: Jeg var student på UiA (det het HiA den gangen) fra 2004. Veien inn var egentlig at jeg begynte å engasjere meg i studentpolitikken. Jeg var i studentparlamentet i 2007. Og så var jeg STA-nestleder, og så var jeg STA-leder. Jeg var nestleder fra 2008 til 2009 og leder i to perioder fra 2009 til 2011. Og så hadde jeg en periode, så jobba jeg i Samskipnaden, altså SiA, i den delen som har med kultur å gjøre. Etter en stund trengte STA en vikar i tre måneder, og så spurte de meg om jeg kunne være vikar her i tre måneder. Fordi da kjente jeg STA og de trengte ikke å ha så mye opplæring med meg. Så spurte STA-styret om jeg ville ha stillingen fast, og så sa jeg ja til det. Og det er nå 14 år siden.
A: Når du begynte her, trodde du at du kom til å bli i over ti år?
I: Nei, faktisk ikke! (ler) Som sagt, jeg begynte på HiA i 2004, da skulle jeg ta en bachelorgrad i engelsk fagoversetting. Jeg skulle egentlig bare bli her i tre år, og så skulle jeg reise hjem igjen, men så gjorde jeg ikke det. Jeg pleier å si at jeg kom inn i studentpolitikken, det var det som gjorde at jeg ble, og det har gått 22 år nå.
A: Det er ganske imponerende. Men hvorfor startet du egentlig med studentpolitikk?
I: Jeg syntes at det var veldig, veldig gøy. Jeg var en engasjert student, jeg elska å være med i Studentparlamentet og diskutere og stemme og sånne ting. Endringsforslag og protokolltilførsler …, jeg syns det var veldig, veldig gøy å få lov til å være med. Jeg kommer fra en familie der mange jobber frivillig og alltid har engasjert seg i alt mulig. Om det er husflidslaget, eller om det er den lokale fotballklubben. Jeg er vant med å bidra og engasjere meg. Men ja, jeg syns det var veldig, veldig gøy. Det gjorde at jeg ble her, faktisk.
A: Er det dette som har motivert deg til å fortsette så lenge, eller hva har vært den største drivkraften?
I: Det er et godt spørsmål. For det første er det trivsel, og masse kjekke, varierte arbeidsoppgaver. Men så tror jeg kanskje det som motiverer mest, er å få lov til å bidra. Altså bidra til om det er en forening, en enkeltstudent som trenger hjelp, en studentaktivitet som vil at jeg skal se på noe, eller at det krangler i styret. Det tror jeg er det som har motivert mest, det å få lov til å hjelpe og bidra, og gjøre en forskjell.
A: Hvordan har miljøet vært i STA, ved UiA og SiA, og i studentmiljøet generelt? Synes du det har vært en god arbeidsplass?
I: Det er veldig fine plasser å jobbe. Det er klart at folk skiftes ut ofte, så vi blir jo kjent med nye folk hvert år. Men jeg liker mennesker, jeg er en sånn «people person». Jeg liker å bli kjent og skravle med nye folk og sånn. Men det er ikke helt perfekt. Engasjementet går litt oppover og nedover. Av og til så har en kanskje tenkt at jeg kunne ønske at det var litt mer engasjement. Litt flere studenter som kommer på arrangementer, som bruker alle muligheter en har. Du har ganske mange muligheter til å engasjere deg som student. Om du vil jobbe frivillig på studenthuset, om du vil være med i en forening, skrive litt for Unikum … Det er ganske mange muligheter til å engasjere seg. Og det er det som jeg synes gjør jobben min gøy, men jeg tror jeg vil si at det er et ganske godt studentmiljø.
A: Er det utfordrende å forholde seg til to campuser, og å måtte pendle mellom dem for å løse problemer?
I: Ja, det er et kjempegodt poeng, det kan det absolutt være. Jeg tror veldig mange kanskje ikke tenker på at vi i dag lever i en veldig digital verden, så det aller, aller meste kan fikses med en telefon, et lite Teams-møte eller på e-post. Men når du har to campuser, må du jo tenke litt, selvfølgelig. Men 90 % av studentene som tar kontakt med meg, tar kontakt digitalt. Så om du er her eller der eller hvor som helst, så fikser vi det på en eller annen måte.
A: Hva synes du er det viktigste du har vært med på? Eller hva er du aller mest stolt av?
I: Det er jo mange år, og det er vanskelig for meg å velge én ting. Det er masse små ting jeg er veldig fornøyd med, for eksempel hvor mange som nå jobber i STA. Før så var det mye mer frivillig, nå har vi flere med fast stilling. Videre så er det dette området – for ti år siden utenfor her, så var det bare skog, det var bare busker og trær, du kunne ikke se STA-bygget. Nå, hvis du står ved siden av SiA-bygget, så kan du se STA-bygget; det var et av mine gjennomslag. Men det som jeg kanskje er mest stolt av, er hvordan vi gjør ting. At i dag, når UiA skal gjøre noe, om de skal lage et nytt utvalg, eller om en skal se på endringer i en lov, eller hva som helst UiA skal gjøre, så er det en selvfølge at studentene skal være med. Enten det er noen fra STA-styret eller en studentrepresentant, altså studentenes stemme skal alltid være med. Et av de største punktene i strategiplanen til UiA er at det skal være studentenes universitet. Og det er ikke bare på grunn av meg det har skjedd, men da jeg startet i STA, så var det ikke en selvfølge. Da måtte man kjempe mye mer for å få en plass ved bordet. I dag er det en selvfølge, og det synes jeg er veldig, veldig bra.
A: Ja, det synes vi i Unikum også, det er kjempeviktig å bli hørt. Vi ønsker også å være en stemme studentene kan bruke.
I: Selvfølgelig er det små ting som kan være bedre. Kommunikasjon kan alltid være litt bedre, og noen ting tar litt tid. Men så langt så er jeg vel veldig fornøyd med den prosessen. Men det er viktig å bli lyttet til. Bli tatt på alvor, ha gode, faglige utdanninger. Ha alt i orden på en måte.
A: Har du noen spennende eller morsomme historier du vil dele med oss?
I: Jeg vet ikke om hva dere syns er morsomt som jeg syns er morsomt (ler), men jeg har mange. Det var veldig gøy å være med da NSO, altså Norsk studentorganisasjon, ble stifta i 2010. Før det så var jo vi medlemmer av Studentenes Landsforbund. Jeg reiste til Oslo en gang i måneden i perioden 2009-2010, og der satt vi i en styringsgruppe og lagde NSO fra bunn. Foreslo alt fra logo til farger til navn og vedtekter, altså alt. Det å få lov til å være med på det, det var veldig, veldig gøy, og veldig lærerikt å være med på. Så fra 2011 til 2014 så hadde vi en fusjonsprosess med det som da het Høgskolen i Telemark. Vi ble jo ikke fusjonert, men det var veldig lærerikt å være med på. Og så har det vært veldig spennende å være med på STAs utvikling. Vi har profesjonalisert organisasjonen mye mer, tenker jeg. Ellers så har jeg også en god del historier som ikke kan publiseres (ler). Det er alltid noe gøy som skjer i studentmiljøet.
A: Det forstår jeg veldig godt! (ler)
I: For eksempel, før så hadde vi studentvalget. Så vi stekte vafler. Og når du har stått i 14 dager og stekt vafler, så blir du litt …, la oss si fjasete.
A: Stekte dere vafler hver dag?
I: Ja, men det er lenge siden. Sikkert 10 år nå. De har blitt litt strengere på hvor du kan steke vafler og sånn. Nye regler. Men vi har hatt det veldig gøy på kontoret også, veldig masse sånne gøye quizer internt, og ting folk sa på Studentparlamentets møter og styremøter, kommentarer, og bilturer til Grimstad på kveldstid. Det har vært mye løye (rogalandsk for morsomt).
A: Hva kommer du til å savne aller mest når du er ferdig her?
I: Jeg tror det som jeg kommer til å savne aller mest, det er …, det er folka. Fordi jeg tenker uansett hva du gjør, og hvor du jobber, så er det menneskene du er med som skaper miljøet. Så jeg kommer til å savne menneskene, og jeg kommer til å savne gleden. Se studenter når vi har løst en sak, eller fiksa noe, eller noe ordnet seg. Den gleden der, den er veldig fin.
A: Er det noe du ikke kommer til å savne?
I: Nei, ikke noe spesifikt. Kanskje det å måtte gjenta meg sjøl i mailer ganske ofte. Når du liksom har sendt ut en informasjonsmail med ganske tydelig info, og så lurer alle på det som står i mailen, mange ganger. Ja, det er litt irriterende. Du må svare, men samtidig får du lyst til å skrive «les mailen», men så gjør du ikke det. Det kommer jeg ikke til å savne.
A: Har du noen tips eller råd til dagens studenter, noe de kan ta med seg videre?
I: Engasjer deg. Delta. Bry deg. Det er så utrolig mye gøy som skjer. Men for at det skal skje, så må du òg være med og bidra. Om det er Studentparlamentet, om det er Læringsmiljøutvalget, eller om det er Unikum, eller om det er å jobbe på Bare, eller hva som helst – bli med, bry deg, engasjer deg.
Dette er et veldig fint motto for alle studenter. Vi i Unikum vil også oppfordre alle til å bli med, bry seg og delta. Studenttiden er en av de mest spennende epokene i livet og byr på mange muligheter – man må bare tørre å gripe dem.
På vegne av hele Studentavisen Unikum vil jeg også takke Irene Bredal for den utrolig viktige jobben hun har gjort gjennom årene. Vi hadde aldri vært der vi er i dag uten hennes hjelp, bidrag og støtte. Tusen takk, Irene, for alt du har gjort for oss og for studentene i Agder. Vi ønsker deg masse lykke til videre i ditt neste kapittel!
