«Jeg har det bra», skrev jeg til mamma da de voldelige opprørene begynte i Nicaragua.
«Vi òg, har bakt eplekake. Nam! ❤» svarte hun. Hun ante ikke hva som stod på.
For fem år siden måtte noe endres. Jeg var deppa. Skikkelig. Jeg burde nok «finne meg sjæl.» Og hvor gjør vi vestlige det? Jo, på den andre siden av jordkloden. Så da ei venninne nevnte at hun skulle til Nicaragua for å lære seg spansk med Kulturstudier, meldte jeg meg på ti minutter senere. Det første jeg gjorde var å ringe mamma. Det andre jeg gjorde var å gå inn på Google Maps. For hvor var egentlig Nicaragua?
Northug og tsunami
Jeg danset, opplevde, nøt og var redd for tsunami. Jordskjelv er ikke uvanlig, men tsunamivarsel er uvanlig. Så da vi en dag måtte holde oss langt unna kystlinja mot Stillehavet, så gjorde vi det. Jeg prøvde å få tak i familien hjemme for å si at jeg var i sikkerhet og at de ikke trengte å bekymre seg. Men de ante ikke hva jeg snakket om. Petter Northug hadde nemlig krasjet i fylla, og da kunne nemlig ikke noe annet bli dekket av norske nyhetskanaler. Jaja, så lenge Petter Northug skammer seg over det han har gjort, så må vi vel si oss fornøyd.
Å leve som en nicaraguaner
Fire år senere, nærmere bestemt våren 2018, skulle jeg tilbake til León i Nicaragua. Jeg så store endringer. Turismen blomstret, og det var nye hosteller overalt. Jeg fant en hyggelig familie som hadde et hostell med fire rom. Jeg skulle gjerne sagt at jeg valgte å bo der fordi de var en av de få igjen som var drevet av lokale, men ærlig talt gjorde jeg det fordi det var billigst. Jeg skulle jo ta salsatimer og ville heller prioritere å bruke pengene mine på det. Jeg levde livet. Spiste papaya til frokost hver dag. På markedet hadde jeg min faste «maracuya-dame», «banan-dame» og «platano-dame». Da de spurte om jeg skulle ha «det vanlige» følte jeg meg som en av dem. Jeg var blitt lokal! Jeg traff alltid noen jeg kjente på gata. Jeg var ofte den eneste hvite på markedet, og jeg unngikk de såkalte «turistgatene». Jeg hadde virkelig skjønt det. Hadde respekt for de lokale. Levde som nicaraguanere. Hun som eide hostellet ble min Mama Nica. Hun lærte meg hvordan hun stekte platanos, og skaffet meg alltid gallo pinto. Hun visste hvor glad jeg var i det. Da jeg lagde brokkolisuppe til de ansatte tok hun to porsjoner og var evig takknemlig. For en utrolig gavmildhet jeg viste dem.
Drapene begynner
I april ble det arrangert konserter for å markere motstand mot regjeringen. Det hadde vært brann i regnskogen i Nicaragua, og de hadde nektet å gjøre noe med det. Men flaks for oss! Konserter og show overalt! Gatene var fulle av folk som sang og koste seg, og spredte informasjon om regnskogsbrannen. Torsdag 19. april var stemningen annerledes. Det var ingen i gatene. Presidenten og familien hadde brukt opp alle pengene i pensjonskassa. De hadde dratt til Europa på opera og drukket champagne. De kuttet derfor i pensjonen. Folket hadde fått nok. Den natta ble studenter ved universitetene kastet ut på gata. Om de ikke støttet regjeringen, var de terrorister. 20. april begynte drapene. Noen kalte det en borgerkrig. Men er det det når kun én side har våpen? Det var først og fremst studenter som demonstrerte. De samme som hadde arrangert konserter i protest. De hadde ikke våpen. Bygget til studentlederen ble tent på. Brannvesen og ambulanse ble nektet adgang, og hele kvartalet brant ned. Det var fire kvartaler unna der jeg bodde. Vi hadde fått beskjed om å skynde oss hjem da det ble kastet stein og brukt tåregass. Ei venninne måtte sove hos meg, for det var for farlig for henne å dra hjem. Flere ble drept. Hus ble ødelagt. De tok strømmen i hele byen.
Alt stengt
Vi satt i mørket, og fikk kun nyheter gjennom datteren i husets Facebook. Vennene hennes hadde tatt bilder og filmer. Dagen etter skrev jeg melding til mamma: «Jeg har det bra». «Vi òg, har bakt eplekake. Nam! ❤» svarte hun. Da skjønte jeg at ingen ante hva som stod på. Da skjønte jeg at Nicaragua var uviktig. Men dette var ikke som den gangen det var tsunamivarsel og Petter Northug krasjet. Dette var nytt. Dette var drap på uskyldige. Korrupsjon. En president som tyner et land som er så brutalt fattig, at man ikke skulle tro at det var mulig å utnytte det mer. Leger ble skutt ned om de prøvde å hjelpe de skadeskutte demonstrantene. Sykehusene ble stengt. Det gikk spesialstyrker i gatene med bazooka-lignende våpen. Politiet rundstjal butikkene. For alt var stengt, og de eneste som turte å være ute var dem. De kunne jo beskytte seg. Mot fredelige demonstranter.
Feiginger
Fortsatt var det ikke en eneste notis i norske nyheter. Vi ante ikke om vi kunne stole på den nicaraguanske avisen, så nyhetene våre kom fra sosiale medier. Det var døde mennesker, skudd og brann overalt. Da spesialstyrkene holdt oppsyn ute i gata utenfor hostellet, løp dattera i huset ut og skrek: «Det er VI som er Nicaragua. Det er OSS dere skal hjelpe!» De andre ansatte prøvde å få henne inn. De gråt. De ropte på Mama Nica. Da vi trodde moren skulle dra henne inn, hørte vi henne rope: «FEIGINGER!» Mor og datter ropte i kor. De hadde ingenting å tape.
Kommer jeg meg ut?
Turistene flyktet fra byen. Jeg brukte to dager på å finne noen som kunne kjøre meg til flyplassen. Alle var livredde. Det var for farlig å krysse bygrensene. Flere plasser måtte vi snu. Demonstranter hadde laget blokader i veiene. Det kom folk mot oss med stein og macheter. Da var jeg redd. Da jeg måtte vente ti timer på flyplassen var jeg redd. For ingen internasjonale nyhetskanaler hadde skrevet om dette. Og hvis man vil få internasjonal oppmerksomhet, er ikke flyplassen da en strategisk plass å ødelegge?
Beskyttet av hudfargen
Jeg kom meg ut av landet. Men jeg hadde dårlig samvittighet. Jeg visste at mine venner var tryggere om jeg var i nærheten. Jeg er nemlig hvit. Politiet tør ikke skyte ned hvite. Den eneste grunnen til at de «bare» brant ned et kvartal, er fordi León er en turistby. En inntektsby. Turistene kunne jo ikke få et dårlig inntrykk av Nicaragua.
Hjemme var jeg inne på nyheter og sosiale medier hver dag. Jeg skrev til norske nyhetskanaler om situasjonen, sendte ved bilder. Men kun VG hadde en liten notis om at det var opptøyer. Hvorfor vet vi ikke mer? Er det vår feil? Leser vi ikke de riktige mediene? Hvem er det som bestemmer hvilke nyheter det blir skrevet om? Hvem bestemmer hva som er verdt å vite? Hvem har bestemt at Nicaragua er uviktig?
Er det noen som bryr seg?
Dette er en tekst om vestlig ignoranse. Om hvordan man lager en brokkolisuppe og tror man har gjort tidenes gest. Om at man tror man er en lokal og vet hvordan de lokale har det, bare fordi man blir kjent igjen på markedet. Om at man kanskje ikke aner hva som skjer. Og at man kanskje ikke bryr seg. Hva søren kan man gjøre? Svært lite dessverre. Mens jeg synes det er mye å lese på masteren min, og at det har regnet irriterende mye i Kristiansand i det siste, så stiger drapstallene i Nicaragua. Studenter må flykte landet, og de får ikke bevis på studiene sine. Kvinner på markedet må skrive under på at de som ikke støtter presidenten, er terrorister. Hvis ikke kan de miste plassen sin. Og presidenten? Fortsatt en dust. Han rakk å holde en TV-sendt tale mens jeg var der. Da snakket han om hvor forferdelig det var at folk filmet hva som skjedde. De hadde ikke respekt.
Vet vi egentlig noe særlig om Latin-Amerika? Mitt inntrykk er at man må være spesielt interessert. Og misforstå meg rett, jeg aner ikke hva som skjer i mange deler av verden. Som regel trykker jeg meg ikke inn på nyheter om Midtøsten. «Det skjer så mye kjipt der». Orker ikke å se på det. Og hva med Afrika? Asia? Selvfølgelig kan man ikke vite hva som skjer overalt, men det er verdt å merke seg hva slags nyheter vi mottar. Hvilke land er viktige i Norges øyne? Hvilke land er viktige i våre øyne? Og hvis du, som jeg, nå kanskje måtte søke opp Nicaragua på Google Maps for å skjønne hva jeg skriver om, så er du nok ikke alene.
Tekst og foto: Marthe Elden Wilhelmsen
Se flere bilder Marthe tok i Nicaragua i galleriet under.
