Norgespremiere: 01.11.2019 Originaltittel: De dødes tjern Sjanger: Skrekkfilm Skuespillere: Iben Akerlie, Jakob Andersen Schøyen, Sophia Lie, Patrick Walshe McBride, Jonathan Harboe, Elias Munk, Ulrik von der Esch Regi: Nini Bull Robsahm Nasjonalitet: Norge Lengde: 1 t. 34 min. Aldersgrense: 15 år Begrunnelse: Denne filmen har en angstskapende stemning og inneholder scener med kraftige skrekkeffekter og skildringer av lik. Filmen får derfor 15-års aldergrense.
Basert på Andre Bjerkes roman med samme navn, utgitt i 1942 under pseudonymet Bernhard Borge, følger nå en ny utgave av skrekkfilmen fra 1958, da den ble filmatisert første gang.
Handlingen
Vi følger Lillian, Gabriel, Sonia, Harald og Bernhards tur opp til hytten som Lillian nå står igjen som eier av, etter at tvillingbroren hennes, Bjørn, forsvant i skogen for ett år siden. Gjengen drar opp for en siste hyttetur før Lillian legger hytten ut for salg. De tar toget opp, og blir hentet av Lillians tidligere kjæreste, Kai. De avtaler med Kai at han skal hente dem om tre dager til, men allerede første kvelden begynner merkelige ting å skje …
Tro mot originalhistorien, med en moderne vri
Selve historien er beholdt tro mot boken, noe vi allerede i den første scenen i filmen ser ved at vi forstår at Bjørn har en kjærlighet til Lillian, som er ulik den som vanligvis er mellom søsken. Filmen har gitt historien en moderne vri slik at den passer inn anno 2019. Istedenfor at Bernhard er med på turen for å finne materiale til sin nye roman, er han der for å spille inn en podkast om overnaturlige aktiviteter. Sagnet om den gamle krigsveteranen Gruvik er gjort litt om på, og en av karakterene fra boken har fått en annen rolle, uten at det har noen konsekvenser for historien. Hovedfokuset er dessuten nå på Lillian, til forskjell fra Bernhard og Sonia, slik som det er i boken, noe som gjør at man får en dypere forståelse av båndet mellom Lillian og Bjørn.
Som de fleste andre skrekkfilmer
Det blir litt for mye av søvngjengeri og synene til Lillian, hvor hun ikke klarer å skille mellom fiksjon og virkelighet, men som er likevel er de samme hver gang. De mister fort effekten de kunne hatt på seerne, og filmen tar seg heller aldri helt opp etter den første skumle scenen, som er en av de få gangene i filmen hvor man skvetter. Filmen følger det vanlige plottet når en gjeng med ungdommer drar på hyttetur inni skogen; fæle ting begynner å skje, konspirasjonsteoriene kommer, og straks begynner de å mistenke hverandre. Det eneste momentet av overraskelse i filmen, for de som allerede har lest boken eller sett filmen fra 1958, er slutten. Den er annerledes enn originalen, og er absolutt en kul tvist i filmen.
Filmen etterlater seg dessverre noen ubesvarte spørsmål, som hvordan to foreldreløse barn har en hytte inni skogen, langt borte fra folk. Historien til Lillian og Kai kommer heller ikke tydelig frem, selv om man skjønner at de har en fortid sammen. Man kan også merke at det er gjort et forsøk på å trekke det gamle sagnet om Gruvik inn som en rød tråd, uten at dette lykkes helt. Skuespillerprestasjonene er til tider lite troverdige, og noe av handlingen er dessverre også det, da filmen har litt for mange faktorer hvor man ikke ser noe logikk. Slik fremstår handlingen og skuespillet til tider litt rotete. Bernhards forsøk på å være morsom i de mer alvorlige scenene faller litt gjennom, og det hele føles kleint ut.
Kan hende dette er en film som overrasker mer om ikke du kjenner til historien fra før av, men har du lest boken, eller sett filmen fra 1958, kan det være at du som meg, foretrekker disse fremfor nyinnspillingen.
Tekst: Martha Simonsen
