Mennesker i store grupper, opphoping av homo sapiens, folket, massen, også kalt majoriteten, har en tendens til å være enig. Ja da, folket er ofte enig. Ikke alltid, og det er ikke alltid fullstendig enighet. Men i det store og det hele så blir mennesker i flokk relativt enige med hverandre. Det er også nærliggende å tenke at om mange folk blir enige, eller deler samme oppfatning om noe. Så vil dette også mest sannsynlig være sant og riktig og bra og godt og fromt og flott. Det var nok ved reflekterte samfunnsanalyser som dette at de gamle grekerne utviklet den revolusjonære oppfinnelsen demokratiet.
Demokratiet var en nøye planlagt styringsform som skulle forebygge korrupsjon og tyranni og alt som er ekkelt og slemt. Ordet er som så mange andre ord, avledet av gresk, og det betyr folkestyre. I bystaten Athen skulle samfunnet styres av folket! Hvilken vakker og romantisk idé. Skomakeren skulle få være utenriksminister for en begrenset periode, pottemakeren kunne gjerne få deltidsstilling som landbruksminister. Den jevne borger kunne bli OL-minister, filosofiminister og gud vet hva for ministerposter det fantes i antikkens Hellas. For et glansbilde det athenske idealsamfunn må ha vært. Det at ikke alle innbyggerne fikk være med i demokratiet, må ha vært en glipp. Nemlig at kvinnene helst skulle være hjemme og holde hus og hjem. Dessuten var en stor del av befolkningen slaver. Slaver! Vel, kanskje grekerne ikke hadde så bra peiling likevel.
Lite visste oppfinnerne av folkestyret at over to tusen år senere, skulle demokratiet bli hele verdens fasit på hvordan et samfunn bør være bygd opp. For det nemlig ikke mange ord som klinger så vakkert av politisk korrekthet som demokrati. Vi skryter av å bo i verdens mest demokratiske land, vi har elevdemokrati i klasserommene og bedriftsdemokrati på arbeidsplassen, ja vi løser til og med hverdagsuenigheter med demokratiske prinsipper. I en familie på fem, vil fire spise pizza til middag. Det blir pizza. Det blir helt åpenbart pizza. Lenge leve rettferdigheten, lenge leve demokratiet!
Så hva betyr egentlig demokrati for oss i dag? Prinsippet om at folket skal styre samfunnet kan nødig være en tilstrekkelig forklaring. For i Norge i dag er det ikke vanlige borgere som styrer landet. Ikke i det hele tatt. Vanlige borgere i Norge gjør vanlige ting på vanlige arbeidsplasser. Så hvordan kan vi være verdens mest demokratiske land? Joda, vi stemmer frem politikere som styrer for oss. Og alle voksne borgere får være med å bestemme. Det er demokratisk. Demokrati betyr ikke lenger at borgerne selv styrer, men at de får være med å bestemme hvem som skal styre. Det handler altså ikke lenger om hvem som styrer, men snarere om hvor stor del av befolkningen som får lov å bli med å velge. Greit nok, vi får slenge på noen tekniske betegnelser på demokratiet vårt. Indirekte demokrati, representativt demokrati. Det viktigste er at alle får være med. For oss nordmenn betyr demokrati rettferdighet, toleranse, åpenhet, tilhørighet, godhet, respekt, harmoni og fuckings fred på jorden. Det kunne aldri falt oss inn at det på noen måte finnes svakheter ved demokratiet som samfunnssystem.
Vi kan ikke ta innover oss at demokratiet har gjort slemme ting. Gjennom hele historien har den tyranniske majoriteten tatt dårlige avgjørelser og korttenkte valg. Det athenske demokratiet dømte Sokrates til døden for å stille irriterende spørsmål. Da folket tok over styringa i Frankrike på slutten av 1700-tallet, drepte de like mange uskyldige som fyrsten før dem. Det tyske folket valgte på demokratisk vis Adolf Hitler som sin fører på 30-tallet. Og dette er ikke bare et problem som hører fortiden til. Tror du faen ikke det amerikanske folket synes Donald Trump var passende for presidentembetet i verdens største supermakt. Hvis ikke dette understreker en gang for alle at majoriteten i et land, massen, mennesker i store grupper, tar elendige avgjørelser, så vet ikke jeg.
Anerkjente tenkere har opp igjennom grillet demokratiet med nådeløshet. Platon var følgelig ingen tilhenger av folkestyret, Aristoteles leverte enda mer beinhard kritikk mot demokratiet. Kant var enig, demokratiet er despotisk og en motsetning til frihet. Til og med opplysningsfilosofene innså at demokratiet ikke var en realistisk løsning for et undertrykket folk, Rousseau erkjente at menneskegrupper av stor skala ikke er egnet til politiske avgjørelser, og dessuten at et rendyrket demokrati er uoppnåelig og vil alltid være uoppnåelig.
Om poenget mitt er uklart, så vil jeg gjerne presisere. Demokratiet, uansett om vi snakker om det direkte greske originaldemokratiet som undertrykte kvinner og drev slaveri, eller det moderne representative demokratiet som til stadighet velger klovner til statsledere, har svakheter. Store hull og paradokser. Mennesker i flokk blir ikke alltid enige, og forskjellen på rett og galt kan ikke kalkuleres ut av konsensus, dessverre. Likevel går vi rundt, blåøyde som vi er, og hyller demokratiet for å være oppskriften på rettferdighet. Vi må sette vårt samfunnssystem under debatt. Demokratiet fortjener også kritikk. Problemet er bare at ingen av de andre styreformene som finnes er like lite elendig som demokratiet. Churchill var god til å formulere nettopp det; demokratiet er den verste styreformen, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd ut.
Tekst: Franz Rose Bengtson
.jpg){kind=link}