I mange tiår, kanskje siden slutten av 2. Verdenskrig, har konservatismen blitt sett på som nokså u-trendy. Ja i en del kretser ville det å kalle seg konservativ nesten være å begå sosialt selvmord. Likevel vil jeg påstå at konservatismen er bedre enn sitt rykte og har behov for en aldri så liten renvasking. Ikke bare det: Jeg vil også argumentere for at bevegelsen er nøkkelen for en god og bærekraftig fremtid for Norge, og resten av Europa.
Når vi tenker på konservatisme kan man få assosiasjoner til en rekke navn og bevegelser, fra den gjennomtenkte og beleste statsviteren Asle Toje og den sindige unge maleren Øde Nerdrum til populister som Victor Orban og Donald Trump eller den familieorienterte Giorgia Meloni, den kommende statslederen i Italia. De står alle for svært forskjellige ting. De er også i svært varierende grad moralske forbilder. Jeg ønsker ikke her å forsvare alle former og varianter av det som kalles konservatisme. Men jeg vil påstå at det eksisterer en slags norsk versjon av konservatismen, som vi alle burde omfavne.
Nøkkeltanken i dette debattinnlegget er at jeg mener vi må endre hvordan vi ser på og definerer konservatisme i Norge: fra en ideologi, til et sinnelag. Å være konservativ er ikke noe du er mer av bare du er lengere ute til høyre på en slags politisk skala, eller mindre av når du er til venstre på den skalaen. Miljøpolitikk kan være konservativ, så vel som kamp mot overdreven privatisering. Det å være konservativ, er rett og slett en bestemt logikk eller måte å tilnærme seg politikk og kultur på, som jeg mener har noe å tilby hele det politiske spekteret.
Denne tanken har jeg hentet fra et essay i Føniks, tidskriftet til studentforeningen FAKS, som ble skrevet av Rune Eidsaa, en filosof, sindig sørlending og en god venn [1]. Det var et essay som fant stor klangbunn i mitt hjerte og som har påvirket mange av mine politiske synspunkter siden. Han oppsummerer kort og godt både konservatisme som holdning, og hva den har å tilby de forskjellige politiske bevegelsene i Norge i dag.
Hva kjennetegner så denne holdningen, og hvilke følger får den for samfunnet?
Et sentralt aspekt som Rune trekker frem er at konservatisme har en iboende usikkerhet, eller tvil, som bør ligge bak all politikk. Vi har ikke alle svarene, men vi tror at vi i det minste har noen. Verden er ikke perfekt og det står ikke i vår makt å gjøre den perfekt, så man skal unngå å bygge utopiske fremtidsvisjoner som man kjemper seg frem mot.
Dette innebærer f.eks. at “det klasseløse samfunnet”, eller en slags perfekt superstruktur som kan skape fred i verden, beskytte all natur og sørge for at ingen diskrimineres avvises som en ønskedrøm. En ønskedrøm som i verste fall kan lede oss inn i direkte onde, autoritære og kompromissløse systemer. Derfor arbeider man heller for å finne konkrete løsninger på konkrete problemer, helst så oversiktlig, problemnært og lokalt som mulig.
Det snakkes også om en tro på gradvis endring, og at man ser politikken i et land over et langt tidsperspektiv. Det sies at Rom ikke ble bygget på en dag. Norge ble heller ikke til på en dag, men har blitt bygget opp over mangfoldige generasjoner. Dagens velstand er blitt jobbet hardt, lenge og klokt for. Vi arbeidet i tiår med å bygge ut vannkraften i landet. Det var ikke for å selge strøm til utlandet, men for å sørge for billig strøm til alle husstander og levedyktig industri i hele landet, som skaper arbeidsplasser, inntekter og familier. Som en ren bonus fikk vi også en strøm som var både utslippsfri og bærekraftig.
Der de fleste land som oppdager store naturressurser gjerne selger forvaltningsrettigheter til private selskaper (slik vi nå gjør med vår egen vind), valgte Norge i stedet å nasjonalisere oljen. Vi har gjort profitten fra oljeeventyret om til verdens største aksjesparefond. Det vi har fått til er unikt på verdensbasis, og en gave til alle kommende Norske generasjoner. Slik har vi bygd opp landet med de lange linjene i hodet. Konservatisme i Norsk forstand må bety å fortsette denne tradisjonen, og ikke bare tenke kortsiktige løsninger der horisonten på problemløsning er 2030, eller neste stortingsperiode. Vi må derfor holde fast på de lange linjene.
Som konservativ, må man også se på politikk, økonomi, kultur og historie som noe vi egentlig ikke fortjener. Både du som leser dette innlegget, og jeg som skriver det, har fått vårt språk, vår kultur, vår historie og våre verdier, vår frie presse og vår utdanning i gave. Vi står dermed nå også ansvarlig overfor både de som kommer før oss, og de som kommer etter oss, for å forvalte det godt, slik at også neste generasjon kan bygge videre på 100 generasjoners arv. Dette betyr at vi tilnærmer oss politikk, økonomi og kultur som noe vi forvalter og har et ansvar for, ikke bare noe vi skal skumme fløten av eller utnytte for egen vinning.
Den konservatismen jeg har beskrevet til nå kan oppsummeres som;
-Ydmyk i visjon, og ikke utopisk.
-Et blikk på lange, samfunnsbærende linjer, og en fornektelse av kortsiktige løsninger.
-Politikk som forvaltning og ansvar, ikke noe som er til for egen vinning for seg og sine.
Dette kan virke som en utvannet definisjon uten noe konkret å gripe fast ved; noe vagt som verken sier A eller B, litt som Knut Arild Hareide i de fleste politiske spørsmål. Det er jeg dypt uenig i, av to grunner. Den første grunnen er at disse verdiene, selv om jeg ikke har knyttet de opp mot noen konkrete politiske saker, like fullt tvinger oss til å ta avstand fra en god del av dagens politiske idéer. Og den andre grunnen er at det å tørre å stå imot de idéene virkelig krever baller i disse tider, og vil gi deg nok kamper å kjempe og saker å støtte, for et helt liv.
FNs klimamål er f.eks. det jeg ville kalle utopiske, og krever en massiv, (og i konservatives øyne, alt for stor) overføring av makt til en gjeng svært godt betalte byråkrater rundt omkring i internasjonale organisasjoner, som ikke har vist seg kompetente eller dyktige nok til å styre samfunn eller fortjene vår tillit. Like fullt er miljøvern både konservativt (om gjort riktig) og helt nødvendig. Vi må bare ha rett tilnærming.
Å nærmest påtvinge vaksinasjon av hele Norges befolkning, samt å stigmatisere de som valgte å ikke ta en halvveis utprøvd vaksine, selv i en (i forhold til dødstall) mild pandemi, er ikke konservativt. Det er snarere tvert om en uansvarlig impulsreaksjon på en krise, der den potensielle faren var velkjent, men noe man ikke var klar for politisk. Kommunikasjonen fra pressen, det offentlige og samfunnet ønsket forståelig nok å minimere faren for en potensielt dødelig sykdom, men tok ikke høyde for det faktum at tillit er en av de viktigste ressursene Norge har, og hvor dypt den tilliten ble ødelagt i enkelte deler av samfunnet. Den ødelagte tilliten vil bli husket også når den neste krisen kommer.
Å privatisere alt som finnes i landet, og å gi utenlandske investorer full tilgang til helt nødvendige Norske kjerneressurser som mat, energi og kritisk infrastruktur er heller ikke konservativt. Det er uansvarlig og alt for markedsliberalt. Dermed kan ikke konservative på høyresiden hvile på sine laurbær. Den delen av konservatismen, jeg tenker særlig på det man gjerne kaller “tweed”-konservatismen, må ta ansvar for at man nærmest har abdisert politisk, og latt nyliberale kjøpmenn selge mye av det viktigste vi har på det åpne markedet, som om det var tyggis og fotballsko.
Vi ser dermed også at konservatismen ikke bare er ydmyk, tenker i lange linjer og setter ansvar høyt. Konservatisme handler også om å tørre å ta en rekke mer konkrete standpunkter som kan komme til å skaffe deg anseelig motgang; det være seg fra studievenner, samfunnsopponionen eller kapitalkrefter. Skal man stå imot slikt, og effektivt målbære slike verdier i praksis, så trenger man også nettverk, støttespillere og likesinnede. Dette er noe av grunnen til konservatismens lokale, partikulære, stedbundne fokus.
Her ligger også noe av det unike i konservatismen, i hvert fall i den formen jeg har beskrevet her, og som jeg håper kan bli en Norsk mainstream-bevegelse; Det er noe iboende menneskelig i det. Bevegelsen spres ikke av bedrifter i profittdrevet jag, eller av organisasjoner som representerer vage interesser, nettverk eller utføring av konkrete oppgaver. Den konservative bevegelsen spres av ekte mennesker, som lever ekte liv, som tar vare på ekte samfunn og som tør å kjempe for saker som koster.
Slik jeg har beskrevet det til nå, kan det konservative sinnelaget være å finne i det aller meste av den brede politikken: vi kan kjenne den igjen i deler av verdigrunnlaget til partiet Rødt. Vi kan finne den i fagforeningsbevegelsene knyttet opp til klassisk AP-tenkning. Vi kan finne den i MDGs miljøvern, i KRFs familiefokus, i Senterpartiets fremheving av regionenes og utkantstrøkenes rolle for å bygge landet og økonomien, og vi kan finne den igjen i FRPs generelle aversjon mot at staten skal løse alle problemer.
Men i hvert av disse partiene finner vi også ikke-konservative elementer, tidvis direkte antikonservatisme. Dem om det. Mitt forsøk her har vært å forklare at konservatisme er sunn fornuft, og er noe som alle burde tørre å snuse på, uavhengig om man kjenner seg mest igjen i Rødt sin politikk eller hos FRP. Konservatismen har noe å tilby alle bevegelser som tør å være ydmyke nok, langsiktige nok, og ansvarsfulle nok, til å tenke saker grundig gjennom før de handler, og forankre politikken sin i menneskelige nettverk, ikke bare ansiktsløse selskaper eller politiske organisasjoner.
Når jeg her har påpekt at menneskelige nettverk og relasjoner er nøkkelen for konservatisme, passer det seg kanskje å forklare hvor man kan finne slikt. Om noen ønsker å lære mer, eller finne likesinnede, er det bare å kontakte meg som har skrevet dette innlegget, eller ta kontakt med FAKS Kristiansand på Facebook.
[1]
https://foniksmag.org/2021/05/29/nasjonalkonservatives-mulighet/
.jpg){kind=link}