Den svelger deg hel og spytter deg nådeløst ut igjen. Snikende kommer den mot deg med sine sterke hender, den tar tak og nekter å gi slipp. Du river alt du makter, men styrken din forsvinner og du makter bare ikke mer. Den kveler, den trykker og den er altoppslukende. Du føler deg helt og holdent tappet, helt på randen til å svime av, og det rett foran alle menneskene inne på kjøpesenteret. Du tenker, prøver å tenke logisk, men kroppen har kun en tanke og det er å flykte. Kroppen reagerer og ute står du og føler deg med ett veldig brydd.
Tankene flyr og danser rundt, helst skulle du hatt det helt stille. Du ønsker deg langt vekk, så langt drømmene kan ta deg og tankene bære deg. Stormen blir til rolig hav og du klarer endelig å svømme i land, endelig stillhet. Du åpner opp øynene og innser at du skjelver og at leppene forlengst har blitt blå. Veien hjem er noen ganger kort, andre ganger lang. Hjemveien denne gangen er lang.
En ny dag, med en ny landeplage. Du vurderer att og frem om du i det hele tatt skal slenge beina ut av senga. De lander omsider på et gulv som er klar til å la deg forsvinne nedi det, uheldigvis for deg kommer det aldri til å skje, ikke er det reelt heller selv hvor mye du enn skulle ønske det. Der trasker du, der løper du og der er du forbi alle menneskene som så ut som rene spørsmålstegn. De lurer nok, det gjør de alltid. Det er ikke lett å forklare, enda verre er det å vise. Du bærer på en tung ryggsekk og oppi den hviler den usynlige landeplage. Ryggsekken er ikke synlig, og den usynlige landeplagen hviler heller ikke alltid. Den kan gå fra å være helt stille til å bli en storm på få sekunder, du får som regel heller ikke så mye tid til å forberede deg. Kroppen din har vært gjennom mye, du skulle så inderlig ønske du var sterkere, at du kjempet mer tilbake. Den stygge sannheten er at du har gitt opp.
Vel fremme står du foran et av dine største utfordringer, men som du verken kan løpe eller gjemme deg for. Bygningen står for kunnskap og læring, men alt du ser er et hus som trekker deg inn og nekter å gi slipp før du har vært der inne i flere år. I mange år skal du gå der og i mange år skal du pines. Du går motvillig inn med trege steg og ser de siste lysglimtene forsvinne i det du trekkes inn i mørke.
Her er det mange som deg, alle går de med en usynlig landeplage, en kvelende og luskende skapning som ingen kan se, men som alle kjenner. Du går forbi mange ansikter om dagen, du føler deres blikk på deg som sultne rovdyr, klare til å ta svelge deg hel. Vel hjemme igjen venter du bare på dagens ende, fordi landeplagen er der igjen og banker på døren din. Ikke vil du slippe den inn, men du makter heller ikke å stenge den ute. Bankingen blir høyere og høyere og du må holde deg for hjerte for at ikke det skal hoppe ut. Troen på at det snart blir bedre, er som en fjern drøm. Døren blir slått opp og på ny må du kjenne hender rundt halsen og du peser og skjelver, blir nummen i kroppen og helt tom for krefter. Et lys slukner i natt, men det er ikke ditt lys.
Morgen som alltid kommer, kommer denne gangen med regn. Silende renner det ned over håret der du står fremfor en ukjent og fremmed bygning. Denne bygningen er annerledes, den trekker deg ikke inn. Du nøler, for hvem ville ikke gjort det, bygningen er tross alt fremmed. Den oser av kompetanse og folk kledd i uniformer, men mest av alt oser den av trygghet. Du øyner kanskje den fjerne drømmen din, den virker kanskje ikke uoppnåelig allikevel. Før du trer inn i rommet ser du en mann i 30-årene komme ut ifra siderommet, han er stille og smiler svakt til deg. Inne på rommet står det en vase med hvitveiser, der betydningen ikke kunne være mer passende «la meg holde deg i hånden». Du ser på hvitveisene og er glad du ikke har gitt helt opp, det finnes nye krefter i en allerede sliten kropp, du måtte bare grave litt dypere. En rødhåret dame med smilerynker kommer mot deg, du rykker sakte bakover og lander midt oppi en ventende stol.
Mens du sitter i stolen streifer tanker om alle menneskene du har løpt forbi, alle ansiktene du ser igjen og igjen og tenker stille at,
Den usynlige landeplage har mange ansikt.
.jpg){kind=link}