Når man går rundt på campus, kan man se mange ulike personer. Mange friske og raske, i alle aldre og kjønn, som studerer. Folk som løper i gangene til forelesninger og folk som sitter i kantinen og jobber. Men ser man godt etter rundt seg, kan man se studenter med krykker, blindehund eller folk som hoster. Alt dette er ting som alltid er synlig for de rundt, og som kan påvirke studieprogresjonen. Nå som temaet psykisk helse har blomstret opp i mediene, vil jeg rette fokuset mot sykdommene som ikke vi ser med det blotte øye.

Alle har hørt om depresjon, dysleksi, ADHD og autisme. Disse diagnosene kan være med på å gjøre studielivet vanskeligere. Til tross for at mange er kjent med dem, så er det fortsatt mye stigmatisering rundt dem. Jeg har hørt at folk har sagt at det bare er å prøve hardere, men med en funksjonsnedsettelse, neurodivergens eller psykisk uhelse er det ikke bare å prøve hardere. Selv har jeg en autismediagnose, men har venner med ADHD og dysleksi. Noen vil sikkert bli overrasket over hva jeg studerer også. Jeg studerer altså sykepleie. Nå tenker sikkert mange umiddelbart: «kan de jobbe med mennesker?», «mangler ikke de empati?», eller «er ikke de utviklingshemmede?». Svaret er NEI.

Hva er autisme?

Før jeg går inn på hvordan skolehverdagen er, vil jeg oppklare hva autisme er. Autisme er et spekter av diagnoser hvor noen er høyt fungerende og andre lavt fungerende. Det som er viktig å forstå er at de er verdt like mye som alle andre mennesker, og ca. 1 prosent av befolkningen er på spekteret. Det som definerer en med autisme er endret adferd- og kommunikasjonsmønster pga. tregere utvikling av hjernen. Ta sosial kompetanse som et eksempel, med det kjente begrepet «sosiale antenner». Det kan forklares med at en uten autisme har strake antenner, mens en med autisme kan ha de litt bøyd, og dermed har problemer med å få inn samme signaler som alle andre. Dette hindrer ikke en med autisme i å kunne lære seg normalt samhold og fungere i hverdagen, men personen bruker mer energi for å få inn samme signaler og resultater.

Skolearbeid kan være tyngre med en diagnose. Den energien andre bruker på skolearbeid blir ofte brukt opp mye fortere av en med en diagnose. Dette er fordi hjernen bruker så mye mer energi å få med seg og samle informasjonen den får. For eksempel vil en med dysleksi bruke mye mer energi på å lese enn en uten dysleksi. Samme prinsippet gjelder med ADHD eller autisme, hvor konsentrasjonen forsvinner til alt annet rundt deg, og dermed bruker du mer energi på få inn informasjon. Tenk deg å løpe UIA-løpet, men skoene dine er laget av sement. Det blir mye tyngre for deg enn for andre som ikke har denne ekstra belastningen.

Personlige erfaringer

Alle med autisme er forskjellige og alle bør respekteres. Man ønsker de samme tingene og ønsket om å ha et normalt liv er likt, uavhengig av om man er lavt eller høyt fungerende. Man velger ikke å få denne diagnosen. Jeg ble selv sent diagnostisert med autisme, siden jeg utviklet meg likt som andre til midten av barneskolen. Da hadde jeg flere gode venner, og gjorde det greit på skolen. Det som ble en utfordring for meg var alle nye sanseinntrykk jeg måtte henge med på. Jeg ble mer ukonsentrert og fikk høyere temperament når jeg ikke forstod ting. Et kjennetegn ved autisme og ADHD er at man lett blir overstimulert av sanseinntrykk, noe som kan føre til konsentrasjonsvansker. Tenk deg at du leser en bok, og hører noen snakke i bakgrunnen samtidig. De fleste klarer nok å konsentrere seg greit, men for en med autisme kan det oppleves like forstyrrelse som om du satt ved en motorvei og leste. Denne overstimuleringen kan komme fra alle sansene.

Personlig har jeg opplevd gjennom oppveksten å bli sett ned på, på grunn av diagnosen. Det har vært situasjoner der andre i klassen har holdt avstand fordi de visste at jeg hadde autisme. Jeg har også fått kommentarer der folk lurer på om jeg er smart nok. Disse hendelsene er sårende, og slike holdninger påvirker en som person. Det er slike ting som sørger for at folk som er “annerledes” trekker seg tilbake fra samfunnet, og blir usikre på seg selv. Det at andre så ned på mine skoleferdigheter fikk meg også til å miste motivasjon. Til og med lærere tenkte automatisk å ta meg ut på grupperom, bare for de tenkte jeg var “dum”. De viste ikke tillit til at jeg kunne oppnå mestring side om side med de andre i klasserommet.  Jeg følte meg misforstått. Ja, jeg har problemer i språkfag, men ellers er jeg skoleflink. Blant annet har jeg alltid vært interessert i naturfag, men ble holdt tilbake av andres holdninger.

På videregående endret ting seg og alt gikk oppover. Jeg opplevde å ha lærere som hadde tro på meg, og folk rundt meg som aksepterte meg for den jeg var. Den største endringen som påvirket resultatene mine var at jeg fikk en venn som brukte tid på meg. Han satt med meg og motiverte meg til å lære. På denne måten fikk jeg økt motivasjon og brukte tid på å lære. På grunn av dette gikk jeg opp til 5/6`er i noen fag, noe jeg aldri hadde klart på egenhånd.

 

Jeg gir fort opp og mister troen på meg selv på grunn av det som har skjedd tidligere. I tillegg hater jeg å måtte gjøre ting alene. Da jeg fikk noen som brukte mye tid på å hjelpe meg å lære, gjorde jeg det mye bedre. På videregående valgte jeg Helse- og oppvekst, for jeg likte å jobbe med mennesker. Noe som kanskje er rart å tenke at en med autisme vil. Det tok tid å bli vant til å være profesjonell og vise samme empati som andre, men da jeg først fikk det til, så synes folk rundt meg at jeg passer til denne typen arbeid.

Hvordan går det nå?

Hva har så blitt veien videre etter videregående for meg? Først gikk jeg lærerutdanning. Etter å ha jobbet på fritidsklubb skjønte jeg at jeg likte å jobbe med barn. Men her var første gang jeg så min autistiske side svekke meg. Jeg er veldig flink «en til en», men å stå foran en klasse, det fikk meg til å føle på sterk sosial angst. Det trakk fram mange usikkerheter, og jeg var redd for å ikke forklare ting faglig godt nok. Når jeg snakker, blir jeg ofte enten veldig faglig eller for lite faglig. Noe som ikke er et problem om de ikke skal lære det best mulig, men det funker ikke særlig bra i en klasse. I tillegg så kobler hjernen min ut om det blir mye uro. Det opplevdes som en utrolig vanskelig situasjon å skulle roe ned en urolig klasse, samtidig som en skulle holde seg pedagogisk, med fagspråk. Det blir for mye for meg. Som jeg skrev, vi er ikke sosialt underutviklet, men trenger lenger tid til å lære og bruker mer energi på å opprettholde sosiale forhold.

 

Etter en samtale med studieveilederen min ble jeg anbefalt sykepleie. Det ble anbefalt fordi jeg da slapp å måtte forholde meg til så mange samtidig, i tillegg passet det til mitt ønske om å jobbe med mennesker. Jeg stortrives i utdanningen så langt. De legger veldig til rette for læring, i større grad enn på lærerutdanningen. På sykepleie har de egne læringsgrupper, der studenter fra året over er studentveileder og jobber i kollokviegrupper med oss i fagene. Denne strukturen fungerte veldig godt, for da fikk jeg jobbet med andre om fag og de kunne tilpasse det til mitt nivå. Jeg fant også ut jeg var veldig flink i fagene og har bidratt med å forklare temaene for de andre studentene.

 

 

Så hva har funket for meg?

Jeg var heldig som startet å jobbe på en fritidsklubb hvor jeg ble venn med kollegaene mine. Dette hjalp meg med å holde motet mitt oppe om at jeg kunne få ekte venner. Det hjalp også mye da jeg begynte på videregående hvor jeg fikk gode venner i klassen. Det var først her jeg fikk muligheten til å skikkelig lære meg de sosiale normene. Jeg beholdt ikke vennskapene etterpå, men har fortsatt kontakt med noen, til forskjell fra de jeg kjente på ungdomsskolen.

 

Det fine med universitet, er at du kan møte mange nye mennesker, med mange ulike personligheter, og i mange ulike situasjoner. Jeg har prøvd meg litt rundt, alt fra studentbaren til studentavisen, før jeg til slutt fant gruppen min. I studentavisen er vi en gjeng raringer, med egne problemer. Dette passet så godt for meg og jeg føler nesten at vi har blitt en liten familie. Ønsket om å utvide vennesirkelen motiverte meg også til å ta kontakt med SIA-helse. De hjalp meg med å bli en roligere person, og håndtere alle sanseinntrykkene rundt meg. Nå jobber jeg i hjemmesykepleien og har venner i klassen som har troen på meg, som ser hvor flink jeg er. Dette er noe som motiverer meg til å lære å bli bedre på sosialt samspill, selv med mine utfordringer. For å si det sånn, har jeg en lang vei å gå for å bli sikker på meg selv og andre, men det hjelper utrolig mye at andre har troen på meg.

 

Når det kommer til andre utfordringer, så finnes det heldigvis muligheter for oss som sliter ekstra med skolearbeid. Det første året som student visste jeg studiet ville bli tungt, og at jeg ikke hadde kapasitet til å jobbe ved siden. Lånekassen har ekstrastipend for de som har en medisinsk grunn til å ikke jobbe. Derfor anbefaler jeg alle som har grunnlaget til det, å snakke med legen for å få sendt inn dokumentasjon. På det viset kan du få litt ekstra penger inn i en tung studiehverdag med høye utgifter. I tillegg til dette kan man kontakte tilrettelegingskontoret på UIA, for å få tilrettelegging i skolegangen. Dette kan gjelde alt fra tilrettelagt undervisning til tilrettelagte læremidler.  Det var jeg selv ikke klar over før jeg søkte dette opp nå på UIA.no, og noe jeg skulle ønske jeg fikk informasjon om fra første studiedag på UIA. Noe jeg vet at flere har dratt nytte av, er derimot tilrettelagt eksamen med eget rom og lengre tid. De med konsentrasjonsvansker eller de som av andre grunner bruker lengre tid per oppgave, kan ha stor nytte av dette. Siden vi ikke er dummere enn andre studenter, fasiliterer dette at vi kan opprettholde samme kvalitet og standard som studenter uten tilleggsutfordringer. Det siste jeg vil nevne, som gjelder alle studenter, er å utnytte seg av skrivestue. Skrivestue er et rom på biblioteket der hvor alle studenter kan få hjelp med skriveprosessen.

 

Skal du behandle personer annerledes?

Det er så mye ved et menneske som man ikke kan se ved første øyekast, men bare fordi man ikke kan se det, skal man ikke vende et blindt øye til at det finnes studenter der ute som sliter med et ‘usynlig’ problem. Jeg mener ikke med denne artikkelen at du skal overanalysere hver person du møter, og prøve å finne ut av om det er en underliggende diagnose, men at du har forståelse for oss som faktisk sliter. Ikke minst vil jeg oppklare misforståelser rundt diagnosene. Du vet ikke alltid hvorfor noen oppfører seg annerledes, eller har større problemer å lære noe enn deg. Det jeg prøver å si er; tenk deg om før du kommenter andre, og aksepter dem for dem de er.

Og til de av dere som kjenner dere igjen; vi har instanser her ved UiA som kan hjelpe.

 

 

Forfatter

, , , ,
Latest Posts from Unikum

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.