Frank Rossavik har mange hatter. Han er journalist, statsviter, redaktør, kommentator, forfatter, hørselshemmet og homofil. Men først og fremst er han nysgjerrig. Den siste boken hans kom ut i år, og oppleves som et eneste stort hurra for åpen dialog og samtale. I boken forsøker Rossavik å lage en oversikt over fremveksten av identitetspolitisk aktivisme, og den rollen som den har spilt i det offentlige rom de siste årene. Han er innom kritisk teori og identitetspolitikk, kanselleringskultur og skeiv teori, og hva ulike tenkere har sagt om strømningene. Boken problematiserer og utfordrer både andres konklusjoner og konklusjonene den selv hinter til, og nyansene oppleves som et friskt pust. Boken er full av eksempler både fra internasjonale settinger og fra Norge. Unikum har snakket med ham om boken De korrekte: identitetspolitikk, kansellering og presset mot det liberale samfunn.  

Kan du først forklare hva et liberalt demokrati er?  

Demokrati betyr jo bare flertallsstyre, at land har valg eller folkeavstemninger som er frie i seg selv. Liberalt demokrati er alt som hører til: fri debatt, frie medier, en rettsstat som sørger for at folk er like for loven, og at det ikke begås maktmisbruk. Det er alle tingene som trengs for at et demokrati skal gi mening.  

Hvorfor har du skrevet den siste boken din? 

Det som jeg kaller identitetspolitikk, er en av flere trusler mot det liberale demokratiet. Det finnes andre trusler, selvfølgelig. Som det faktum at det blir stadig flere autoritære stater, også i Europa. Også har du andre trusler som høyreekstreme strømninger som truer demokratiet fordi de diskriminerer minoriteter og kun er opptatt av egen ytringsfrihet og ikke andres. Og så har du den identitetspolitiske aktivismen som også er en faktor, som har et tyngdepunkt på venstresiden. Den utgir seg for å kjempe utsatte minoriteters sak – og det er sikkert også meningen – men det gjøres på en måte som for det første ikke nødvendigvis tjener de minoritetene det er snakk om, og for det andre utfordrer eller svekker det liberale demokratiet, fordi det gjør det vanskeligere å delta i åpne debatter. To av måtene det skjer på er ved kansellering og no-platforming, som man kan lese mer om i boken. 

Så du har skrevet boken fordi du tenker at den type aktivisme er farlig? 

Ja, det er jo ikke det eneste farlige i verden. Men det er en av dem. Også fordi man risikerer å dyrke offerrollen i minoritetsmiljø. I tillegg avskjærer man folk fra den erfaringen det er å delta i åpne debatter og bli utsatt for kritikk man på svare på og lære av. 

Er boka en advarsel? 

Ja, du kan kanskje kalle det en advarsel. Men dette er jo ikke noe nytt fenomen, det har pågått lenge. I boka gjennomgår jeg den historiske fremgangen av aktivismen fra 60-tallet.  

Ja, boken er en slags oversikt.  

Det er ikke bare en oversikt, men det også.  

Jeg tror mange studenter synes det er vanskelig å engasjere seg når ytterpunktene dominerer debattklimaet. Er det mulig å være i gråsonene?  

Det er noe av det verste med denne identitetspolitikken. Den krever at du er enten venn eller fiende. Man kan ikke være en kritisk venn. Er man ikke enig, blir man plassert på den andre siden. Det er en form for dogmatisme, som jo er kjent i aktivisme fra før av. Det er rett eller galt, og ingenting i mellom. Og det er veldig farlig.  

Man kan jo diskutere hvor stort dette problemet er. Det er åpenbart større i USA enn i Norge, men det er jo et problem her også. Det er flere norske eksempler i boka.  

Vi studenter som er unge merker det godt, vi er mye på internett og blir påvirket av diskursen i USA. Vi merker det fra begge sider av den politiske aksen. Gjør ikke ytre høyre det samme som de identitetspolitiske aktivistene? 

Bare delvis. Det er mye galt med ytre høyre, men det er ikke helt på samme måte. Det er litt forskjell, jeg sier ikke at det er samme ulla. Begge er en fare, men på ulik måte.  

Noen synes nok at det er vanskelig at alle debatter er polariserte og at ting er så svart-hvitt. For noen kan det virke som om det beste alternativet er å ikke engasjere seg i det hele tatt. Har du noen råd? Er det mulig å nyansere samtalene litt?  

Jeg vet at det er krevende, men ignorer forsøkene på å gjøre deg taus. De vil formodentlig ikke bruke vold, så ignorer dem hvis det går.  

Det beste man kan gjøre er å gå foran med et godt eksempel. Snakk om de tingene du er opptatt av på den måten du ønsker å snakke om det på. Jeg tror ikke at du og jeg er i en posisjon til å hverken få identitetspolitiske aktivister eller ytre høyre på rett kurs. Begge fenomener vil fortsette å finnes, men det som er viktig er at de ikke får lov til å sette alle premissene og bestemme.  

Tror du den nye boken din kan være et godt verktøy for studenter som prøver å navigere i alt dette? 

Den er jo tenkt mest for unge, så jeg håper det.  

Du tilhører jo noen minoriteter selv? 

Ja, jeg er både homofil og hørselshemmet.  

Er ikke identitetspolitikk positivt for deg som minoritet, da? 

Det er positivt når grupper bruker felles erfaringer og kultur i en gruppe for å mobilisere til engasjement. Den gamle identitetspolitikken har jo vært veldig viktig for at jeg for eksempel kan leve fritt som homofil. Men på et tidspunkt gikk det fra å kjempe for egen frihet til å kjempe mot andres frihet, og fra å kjempe for likebehandling til å kjempe for særfordeler, som det at visse grupper skal skjermes for kritikk eller ha enerett på å ta visse samtaler. Men åpen diskusjon er helt avgjørende. Hvis man ikke har en felles forståelse av hva for eksempel rasisme er, så kan man heller ikke ha lover eller sosiale normer som fungerer og blir respektert. Så vi trenger åpne samtaler hvor alle kan delta, ikke bare utvalgte minoriteter selv.  

Er den åpne diskusjonen en motgift mot polarisering? 

Ytringsfrihet er noe som har alltid vært et redskap primært for svake til å bedre sin posisjon. Formelle friheter er noe svake trenger. De som er sterke trenger ikke formell frihet, for de tar seg friheten uansett. Mens nå oppfatter noen den som en fare for svake minoriteter. Hvis vi innskrenker ytringsfriheten for å beskytte minoriteter, vil det i det lange løp bare bli vanskeligere for dem. Det er ingen tvil om at minoriteter selv blir ramma av sånne innskrenkninger, det har skjedd mange ganger før.  

Tror du at det å engasjere seg, og å kritisere dogmatiske tanker på ytterkantene, kan bidra til å gjøre det verre og spiller inn i deres verdensbilde? 

Det kan jo tenkes. Det kan skje at du blir plassert hos «de andre» eller at du har kjøpt den andre sidens agenda. Men da er vår jobb å si at «nei, sånn er det ikke, jeg er heller ikke der. Jeg mener at vi må ha rasjonelle, saklige argumenter, og jeg står i en mellomposisjon her.» Det er krevende å gjøre når ytterposisjoner dominerer.  

Også finnes det noen som ikke er interessert i politikk i det hele tatt.  

Ja, det må jo være lov det. De fleste er på et universitet for å lære, ikke for å krangle med andre studenter.  

Men tror du disse kan ha nytte av å lese boken din likevel? 

Jeg håper jo det! Den handler om et stort fenomen i samtiden som preger hverdagen din, selv om du ikke deltar i det. Så den burde kunne være nyttig for å forstå hva som skjer på universitetet og i verden rundt. 

Det er vanskelig å plassere deg politisk. Du har vært aktiv i SV, men ikke nå lenger? 

Jeg kan godt fortelle at jeg er i sentrum, partiet Venstre står meg nærmest. Men det hjelper deg ikke, det har ikke noe å si. Jeg har stemt på mange forskjellige parter. Det er ikke sikkert jeg stemmer Venstre i neste valg. 

Men det er spennende at du har gått fra å skrive bok om SV, til å skrive bok om republikanerne!  

Ja, det har jeg gjort. Jeg ønsket å forstå det, for det er veldig vanskelig å forstå for oss her i Skandinavia. Så jeg skrev den boka ut av nysgjerrighet. Det samme med boken jeg skrev om ulv. Jeg bryr meg jo ikke om ulv, men jeg synes konflikten var interessant å forsøke å forstå. 

Kan nysgjerrighet hjelpe oss å leve i gråsonen? 

Ja, nysgjerrighet og empati. Evnen til å forestille seg andres liv og tenkemåte. En del av den nyeste boken min handler om det å forstå identitetspolitikken og hvordan vi har havnet der. Og å se de positive sidene ved den. Den har positive sider også, for eksempel ved å bevisstgjøre. Det skader ikke å synliggjøre mer usynlige former for diskriminering. Skaden oppstår først når det blir dogmatikk. Så boken er ikke bare kritikk, men et forsøk på å forstå.  

3 ord som beskriver…. 

Samfunnet vårt akkurat nå: forvirra, privilegert tross alt, og kanskje vi er blitt mer introvert?
Den nyeste boka di: kort, godt ment – det er tre ord!
Deg selv: lei, pessimistisk og humoristisk
Ditt politiske drømmeparti: frihet OG ansvar 

Forfatter

, , , , , , , , , , , ,
Latest Posts from Unikum

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.