Det var en mørk og stormfull aften da Egg og Bacon våget seg gjennom Wergelandsparken til det hvite huset med den lille, brune døren plassert midt på en staslig trapp.
Restaurant Luihn er nok et sted mange har sett på sin ferd gjennom byen, men et sted de færreste legger merke til. Fasaden er nokså nøytral og ikke veldig forlokkende. Egg har aldri hørt om restauranten, og er skeptisk om hun er på riktig sted da hun går gjennom den første døren, men all usikkerhet blir fjernet når en åpner dør nummer to og bokstavlig talt kommer inn i varmen. Vi innser at vi har en opplevelse foran oss, og har funnet en noe ukjent og bortgjemt perle.
Hjemmekoselig
Restaurant Luihn befinner seg i et historisk lokale, kjent som Vindmøllelokalet. Som navnet sier har det fra gammelt av vært en mølle på stedet, men ikke nok med det; gjennom historiens løp av lokalet vært privatboliger, dansesal, auksjonslokale, og brennevinsutskjenking. Her har vært holdt religiøse møter i raskt skifte med gjøgleropptredener, bank og, ifølge ryktene, bordell.
De prostituerte har for lengst forlatt lokalet, og det første vi legger merke til per i dag, er en varm og god atmosfære med gjennomgående jordfarger. Lokalet har en noe dempet belysning med 14 ferdigdekte bord med levende lys. Sentralt i rommet står et omfangsrikt vinskap, nærmest som et monument. Fra bordet vårt har vi innsyn til kjøkkenet, gjennom en luke i en vegg av murstein. Det hele virker hjemmekoselig og tiltalende.
En vannmugge sto klar på bordet da vi kom, og kuvertbrød ble plassert foran oss sammen med en spennende meny. Restauranten sier selv at her er gjesten i fokus. De endrer menyen for hver sesong, og henter inn en rekke lokalt produserte matvarer, tilbereder disse på best mulig måte og trommer sammen et lite kunstverk. Høstens meny består av fire ulike forretter, fire fiskeretter, fire kjøttretter og hele fem desserter! Bacon mener desserten er det viktigste måltidet, og at enhver restaurant med respekt for seg selv tilbyr flere desserter enn forretter.
Valgets kval
Et avlappet Egg og en skrubbsulten Bacon vingler litt mellom de ulike rettene, men bestemmer seg at det er kjøttdelen av menyen som skal uforskes denne kvelden. Bacon har lyst på alt, gjerne på samme tid. Egg tar styringen og bestemmer seg for at sesongens lam anrettet på ristet sopp og paprika med myntegelè skal fortæres, og Bacon slår seg til ro med viltanretning da det blir gitt et løfte om flere typer viltkjøtt som skal rulles i svinenett og stekes rosa. Kuvertbrødet får så gjennomgå og vannmuggen tømmes.
Betjeningen er observant, og forteller velvillig om lokalets historie på de stadige besøkene ved bordet. Kveldens servitør har jobbet på Luihn fra det åpnet i 1992 og frem til i dag. Ved stolthet i stemmen viser hun Egg korkskapet som sitter festet på vinmonumentet. Korken på hver eneste åpnede flaske gjennom 19 år fyller skapet nesten til randen og bevitner om at flere enn oss har møttes i den gamle mølla i lystig lag.
Det var få som hadde trosset samme vær som Egg og Bacon, så lokalet var noe stille. Dette merket vi særlig da de øvrige gjestene forlot restauranten og de eneste lydene vi hørte var summingen av kjøleskapet. Den kunne gjerne vært erstattet med noen mer fornøyelige toner.
Omfangsrikt kunstverk
Etter 20-25 minutters ventetid ble vi overøst av små skåler med tilbehør. Her fantes en frisk salat, røstede poteter, hjemmerørte tyttebær, viltsaus og lammesjy med portvin og rosmarin. Egg hadde også fått appetitten på plass og med iver forsynte vi oss begge med det rikelige tilbehøret. Egg sine kjever unngikk en ufrivillig treningsøkt da sesongens lam var et mørt og godt lårstykke. Myntegelè ga retten spenningen den trengte, ettersom det ikke var så alt for meget med smak i kjøttet. Salaten hadde et syrlig preg som passet godt til begge matrettene.
Bacon var sjeleglad for å sette tennene i viltanretningen. Flere mindre stykker av hjort, reinsdyr og rådyr var stekt sammen og gav en spennende og variert smak. Hjortefamilien lå delikat anrettet med sopp og paprika. Viltsausen var aldeles nydelig med flere store soppbiter. De gav litt mer smak til de noe tørre potetene.
Både Egg og Bacon var overrasket over hvor store porsjonene var, her kan til og med trailersjåføren unne seg et mettende måltid, selv om de kanskje er det vanlige klientellet . Verken Egg eller Bacon klarte å spise opp det vi hadde fått av tilbehør, så selv de dødssultne vil gå herifra med et mettende smil om munnen.
Betjeningen dukket opp flere ganger i løpet av middagen, og kokken selv kom bort og spurte om maten smakte. Det løfter det hele noen hakk, og en føler seg, ja som Luihn selv sier, at gjesten er i fokus.
Snedige Seigmenn
Endelig har øyeblikket Bacon har ventet på hele kvelden kommet. Desserten står for tur. Hun er ikke i tvil om at det er sjokolademousse på safranbunn med hjemmelaget bringebærsorbet som skal berike smaksløkene, mens Egg er litt mer usikker. Valget faller på Cremè Catalana som er en spansk versjon av Cremè Brûlèe med en mangosorbet.
Bacon velger å nyte en kaffe latte mens desserten trylles frem på kjøkkenet. Sammen med kaffen kom en av kveldens humoristiske høydepunkter. Vi fikk en elegant sølvskål med stett på bordet, fylt med Labans sjarmører. Herved er det opplyst, ingen eksklusiv middag er komplett uten Seigmenn på sølvseng.
Dessertene så ut som kunstverk og appellerte veldig til de gastronomiske sansene. Desserten var etter både Egg og Bacons mening en helt fantastisk opplevelse fra da den traff tungespissen og resten av smaksapparatet. Egg var litt usikker på om hun likte den hjemmelagede sorbeten best eller om det er Spanias cremè brûlèe som tar førsteplassen med seg hjem.
Bacon var i lettere ekstase over en meget luftig og smaksrik mørk mousse ruvende over en noe karamellignende safranbunn. Det gav desserten litt mer substans. Det finnes knapt ord for å beskrive den himmelske fornøyelsen av bringebærsorbeten. Maken til kraftig og appellerende smak skal man lete lenge etter!
Dessertene holdt, med andre ord, mål og er en varm anbefaling til de som ønsker å ta turen til Luihn. Ved siden av disse hjertekjære prisvinnerne fikk vi Chiboust som en salgs krem av bl.a hvit sjokolade og vanilje. Smaken var aldeles utmerket og passet veldig godt til retten. Selve kunstverket som var tegnet på skålen besto av fire forskjellig typer frukt, der man gikk innom ananas, vannmelon, melon og noe som minnet om appelsinmarmelade. Egg kunne styre sin begeistring for marmeladen, da den frembrakte konnotasjoner til den kjedlige brødskiven og tida da folk i familien ønsket å prøve noe annet enn jordbærsyltetøy.
Haken ved det hele
Sett ut i fra en students perspektiv, er det en relativt stor hake ved det hele. Prisen. For all del, en får hva en betaler for, og kanskje mer til. Men det er ikke mange slike kvelder Lånekassen kan finansiere. Det hele kom på 1200 kroner, inkludert tips.
La oss konkludere med at Luihn er et ypperlig sted om man skal feire eksamensresultatet, eller har en «special someone» en vil gjøre stas på. Enhver anledning hvor en ønsker seg en gastronomisk helaften hvor minnene varer litt lenger enn en sliten Big Mac.
Mat: 4/5
Pris: 2/5
Miljø: 5/5
Service: 5/5
Tekst: Egg&Bacon
Alle foto: Sandra Larsson
