Året er 2024. Det er en mild høstkveld, klokken er 17:38, og det begynner å bli mørkt. I kveld arrangerer Cinemateket og Forfattersentrum Sørlandet “Forfatter velger film” og jeg står utenfor Aladdin, spent på kvelden bringer. En mann krysser gaten på skrå og stiller seg foran inngangen. Han er en langstrakt figur, tilsynelatende avslappet og med et markant ansikt. Han tenner en sigarett. En kvinne sykler forbi. Hun går av sykkelen for å slå av en prat, før hun sykler videre nedover Kongens gate.
Mannen er Birger Emanuelsen, får jeg vite. Forfatteren som har valgt kveldens film. Jeg ante såpass, men var ikke helt sikker – selv om jeg hadde sett bildet hans i Cinematekets program, innrømmer jeg. Han forteller meg at han har klippet seg siden den gang, kanskje det er grunnen? “Håret flagrer ikke i vinden lengre”, sier forfatteren spøkefullt og bruker hånden til å gjenskape sagt hår i sagt vind.
Kontrast. Et øyeblikk senere er jeg inne i varmen. Utenfor var det grått, nå står jeg midt i en eksplosjon av farger og fasonger. Gulvet under meg er oransje, veggene rosa og utallige lamper henger ned fra taket. I alle kriker og kroker er det plassert sofagrupper og sitteplasser. Dette er Foajeen; cocktailbar, kafé og kunstgalleri. Og Alladins nyeste tilskudd som åpnet i høst.
Like forbi baren, helt innerst i rommet ved gangen som leder til kinosalene, står Janne Molberg. Janne er Cinematekets daglige leder, og hun selger billetter til kveldens visning. Det korte, mørke håret er som en ramme rundt det varme og vennlige ansiktet. Vi hilser, men jeg er ikke den eneste som vil låne tiden hennes. “Vi kan prates etter filmen”, foreslår hun. Jeg tar det jeg får.
Foajeen. I mellomtiden går jeg bort til baren. Foran den har det dannet seg en liten kø, bak den står Morten Halvorsen. Han er en av eierne av Foajeen, en oppgave han deler med Miriam Storm, lokal kunstner. Forholdet til Cinemateket beskriver han som tett. “Det er jo det tyngste samarbeidet vi har, men vi skal også være selvstendige”, forteller Morten. De serverer på de fleste av filmvisningene, og har åpent ellers også. På kveldstid og på dagtid, understreker han.
Nå blir vi hentet inn til boklesing. Jeg ser ned på klokken, den er 18:06. Vi som er her for film går gjennom den mørke gangen og inn en dør merket “rød sal”.
Earl grey. Irene Gressli Haugen fra Forfattersentrum Sørlandet tar scenen. Hun introduserer Birger, forfatteren, som nå skal lese noen utdrag fra sine egne bøker. “Han skriver godt, og leser like godt som han skriver”, sier hun i det hun ønsker oss velkommen.
Så setter han i gang. Stemmen hans er varm og jordnær, litt som te. En earl grey, kanskje. Filmen og hans forfatterskap debuterte begge i 2012. Om filmen vi snart skal se, sier han: “Det er et barn som ser og opplever verden. Det er et barneunivers”.
Han leser noen utdrag fra “Før de forsvinner” og “Resten brenner vi”. Bøkene er begge utgitt i 2024, og omfavner tema som filmen også rører ved. Barndommen, menneskets forhold til omgivelsene sine og hverandre. Så er det ost og kjeks, på Cinematekets regning.
“Absolutt”. I Foajeen sitter Marit Gustavsen. Vi gjør en avtale: jeg får stille henne noen spørsmål så lenge hun får spise ost og kjeks samtidig. “Absolutt”, sier hun når jeg spør om hun er filminteressert. Hun har vært på Cinemateket tidligere, og vet akkurat hvorfor hun kommer hit for å se film. “Selv om det er filmer man helt sikkert kan se på strømmetjenesten, så er det noe med å se dem sammen med noen”, sier Marit.
Like etter møter jeg Birgit Gudrun Schulz. Hun står ved siden av baren. Hun forteller meg at hun ble nyskjerrig på filmanmeldelsen, og at det er derfor hun er her i kveld. Jeg spør henne om hun har vært her før. “Jeg går ganske ofte. Hvis jeg får det til, nesten hver uke. Jeg er veldig glad i å gå på kino, og jeg er veldig glad i filmene de viser her”, svarer Birgit.
“Selv om det er filmer man helt sikkert kan se på strømmetjenestene, så er det noe med å se dem sammen med noen”
Marit Gustavsen
Indra og Thomas. I en sofagruppe med blå, retro sofaer sitter Indra Simhan og Thomas Hundhausen. “Vil du ikke sette deg ned?”, spør Indra. Hun er indisk, han tysk. I sytten år har de bodd i Kristiansand, og Cinemateket besøker de ofte. Indra setter pris på at filmprogrammene er kuraterte – at de er satt sammen med omhu. Da får hun sett filmer hun kanskje aldri ellers ville sett.
“Den svenske filmen, for eksempel. Duen satt på en gren og funderte på tilværelsen. Husker du?”. Indra ser bort på Thomas. “Jaja”, svarer Thomas. “Jeg kan bare støtte deg (Indra). Jeg synes det er veldig viktig at vi har et sånt Cinematek der det er mulig å se film som kanskje ikke er klassikere, som er utenom det vanlige”, istemmer Thomas. Når går Janne runden for å samle oss for filmvisning. Det er tid for “Beasts of the Southern Wild”.
Snurr film. Godt plassert i rød sal forteller Birger oss litt om historien bak filmen, og avslutter med dette: “Vi skal se en katastrofefilm, men vi skal se det med barnets blikk, og vi skal se en av de vakreste scenene jeg har sett i en film noen gang. Så, snurr film!”.
Programmet hadde rett, filmen er et fyrverkeri. Når det tordner over Hushpuppy, tordner over oss begge. Rød sal har nemlig nylig fått en oppgradering til verdi av 700 000 kroner, med mål om bedre lyd. Det merkes.
Når rulleteksten kommer slås ikke lyset på. Det får meg til å tenke over hvor mange mennesker som måtte til for at jeg kunne se filmen her i kveld. Vel ute av salen kommer Marit gående forbi. Hvordan var filmopplevelsen? spør jeg henne. “Kjempefin. Veldig rørende. Jeg tror det var mange våte øyne nå”.
Ren magi. Nå er Janne klar for å prate film. “Skal vi gå opp på maskinrommet?” spør hun, og så er vi på vei. Inn en dør slynger det seg en spiraltrapp i stål. Janne går først, jeg følger etter. Døren til maskinrommet åpnes. Dette er kjernen av Cinemateket, det er her magien skjer.
Janne går bort til en arbeidsbenk innerst i rommet, og viser meg en analog film. “De er veldig tunge. Du kan jo prøve å løfte den”, foreslår hun. Jeg tar tak i filmen og løfter så hardt jeg kan. Den rikker seg ikke. “Hver film veier 25-30 kilo, sier hun mens hun humrer lett. Det forklarer saken, tenker jeg.
Cinematekets oppgave. På grunn av størrelsen og vekten måtte kinoene som oftest kvitte seg med filmene etter bruk. I Norge har det vært praksis å ta vare på én kopi av hver film, og det er Nasjonalbiblioteket som lagrer filmene og sender dem ut cinematekene. I 2010 ble kinoene i Norge pålagt å bli digitale. Et håndverk ble borte. Fem av totalt syv cinemateker tviholdt på sine analoge maskiner, og Kristiansand var ett av dem.
Cinemateket er statlig eid, og jobber på vegne av staten med å formidle film, forteller Janne meg. I Kristiansand har de introduksjoner på alle filmvisninger. De varer i 5-10 minutter, og en god blanding av “fun facts og filmhistorie”. De viser analoge og digitale filmer. Nye og gamle, fra alle verdens hjørner. Filmer som ikke slipper gjennom nåløyet til de kommersielle kinoene, filmer som en kanskje aldri ville hørt om ellers, som Indra poengterte. Programmet er variert og nøye gjennomtenkt – de vil at det skal være noe for alle her.
Aladdins arv. Janne kan mye om filmhistorien i byen vår: “Det har jo vært kino på denne adressen i over 100 år”. Aladdin kino åpnet på begynnelsen av 1900-tallet, og var en av Kristiansands første kinoer. I 1980 ble bygget totalskadet da en nitratfilm som ikke var i bruk tok fyr under en filmvisning.
Jeg tror mange har bruk for å være et annet sted. Eller kjenne seg igjen i noe.
Janne Molberg
Aladdin ble gjenoppbygd. I dag er det fortsatt kino her, men også andre aktører, som Sørnorsk Filmsenter. “Av seg selv, helt naturlig, har det blitt et filmhus, forteller Janne engasjert. Nå er det sent, men det er én ting jeg enda lurer på. “Hva tror du det er med film som rører og engasjerer oss, og som drar oss inn?”. “Jeg tror mange har bruk for å være et annet sted. Eller kjenne seg igjen i noe”, svarer hun.
Maskinisten. En uke senere er jeg tilbake. Maskinist Helge Stewart Bergstad skal vise hvordan en analog film kommer seg på lerretet. Noe av det første han gjør er å sjekke om filmrullen ligger riktig vei. Det gjør den. Så bærer det til spolebordet. Filmruller kommer nemlig i akter, og Helge må se om filmrullen har markeringer som forteller når han må gjøre seg klar til å spille av neste akt. Og sånn fortsetter det. Fra spolebordet til maskinen som spiller av filmen og tilbake igjen.
I løpet av de neste to timene forstår jeg hvorfor dette er et fag, og et håndverk. Jeg spør Helge om han endte opp i dette yrket fordi han er filminteressert. En logisk slutning, tenker jeg. “Det er nok det folk tenker, at jeg ser så mye film”. Han ler. “Jeg er mer interessert i dette. Å vise det fra sin beste side”, svarer Helge.
Annerledes. Cinemateket er en annerledes kino på mange måter. Den er statlig drevet. Uten reklame, uten kiosk. Med gamle og nye filmer. Kjente og ukjente. Analoge og digitale. Men det som utpeker seg er menneskene jeg har møtt, og historiene de forteller. Janne og Helge, som på hver sin måte brenner for film. Marit, Birgit, Indra og Thomas, som verdsetter det Cinemateket tilbyr. Morten og Miriam, som har pustet nytt liv i foajeen.
En ting er helt sikkert. Film er mer enn det øyet ser.
