For Kristian Bjelbøle Bakken var det verken lange saksdokumenter eller CV-snacks som lokket han inn i studentpolitikken. Et ønske om å få mer tid med kjæresten var det som skulle vekke den studentpolitiske gnisten i gladgutten.
I dag sitter han i STA-styret som fagpolitisk ansvarlig, og stiller til valg om å bli nestleder i studieåret som kommer. Det var ikke dette han så for seg da han begynte på utviklingsstudier for snart fem år siden.
– Etter utviklingsstudiene startet jeg på statsvitenskap og begynte å engasjere meg i linjeforeningen på studiet. Etter hvert rykket jeg litt opp i gradene og ble nestleder i Politicus. Samtidig så begynte kjæresten min på sykepleien. Hun var med i studentparlamentet, så den romantiske versjonen er at jeg fikk lyst til å være med sånn at vi kunne ha en aktivitet vi gjorde sammen, forteller Bjelbøle Bakken.
Det ballet på seg. Foruten studentparlamentet tok han på seg ere verv som studentrepresentant i utvalg og styrer og dro på landsmøter til Norsk Student- organisasjon. Han ble stadig mer engasjert, og var fast bestemt på å utgjøre en forskjell for studentene. På et av studentparlamentets månedlige møter gikk de gjennom STA-styrets stillingsbeskrivelser. Der ble nok en gnist tent.
– Det ble foreslått å opprette en stilling som fagpolitisk ansvarlig, og da tenkte jeg tvert at det var meg. Jeg brenner veldig for den litt kjedelig fagpolitikken.
– Kjedelig?
– Ja, altså. Det er den minst sexy delen av studentpolitikk kan man si. Velferdspoli- tikk er gjerne der man begynner og de sakene du hører mest om i nasjonale medier. Som studentkravet om studentboliger og mer studiestøtte. Nå har også psykisk helse kommet som en propell og fått den plassen den fortjener.
Følelsen av gjennomslag
Men fagpolitikken kan visstnok være litt vanskeligere å skape engasjement rundt, skal vi tro Bjelbøle Bakken. Der brenner han for saker som mentorordninger og automatisk begrunnelse på eksamensbesvarelser.
– Fagpolitikk er litt tørrere mange ganger. Ofte er det litt mer komplisert. Det krever at du setter deg godt inn i sakene. Det er lett å si at du ønsker en rettferdig nansiering, men om du ikke forstår nansieringssystemet er det vanskelig å si så mye mer enn det.
Å jobbe med fagpolitikk og organisasjonsstrukturer var også noe som passet nt inn i studieløpet, hvor det ble lagt mye vekt vekt på organisasjonsteori. Men mest av alt er det en følelse han jager etter. Følelsen av gjennomslag.
– Det er gøy å være med å utgjøre en forskjell. At politikken du vedtok for tre år siden endelig blir en realitet. Det morsomste jeg har vært med på var da vi endelig kk gjennomslag for et studentombud. Det hadde vi jobbet knallhardt for. Å kjenne på det gjennomslaget var veldig herlig.
– Får du den følelsen ofte?
– Det er jo den man jobber for å få, men man får den ikke så altfor ofte, nei. Man må være litt innbitt og sta for å drive med det her. I studentpolitikken er det ofte sånn at du jobber med sakene i mange år før det blir noe ut av dem. Det kan føles litt håpløst innimellom. Vi er en sektor som har tungt for å endres til tider, det må man bare akseptere og gå ut fra. Det gjør det desto deiligere når vi får igjennom ting.
Som student på UiA har man mulighet til å stille som studentrepresentant i en rekke styrer, inkludert universitetsstyret, SiA-styret, fakultetstyrene og en rekke utvalg.
CV-snacks
– Det kan virke ganske skummelt første gang. Nå er vi alltid to studentrepresentanter i hvert styre. Er man heldig kommer man inn med noen som har erfaring, så da har man noen å lene seg på. Det virker skummelt å skulle diskutere med professorer, direktører og andre som har vært på universitet like lenge som du har levd nesten. De sitter med masse kunnskaper og gjør en god jobb, samtidig som at du som studentstemme skal være kritisk til tider. Men du oppdager raskt at de bare er mennesker de også.
Nervøsiteten gikk med andre ord raskt over. I dag har timene på møterom gitt verdifull innsikt i hvordan beslutninger på høyt nivå blir tatt.
– De er tydelig på at de verdsetter deg som studentrepresentant. Man representerer studentene og de vil høre hvilket perspektiv vi har på ulike ting. Man får ikke noe gratis, men man får gjerne litt good will i starten. Så er det opp til deg selv om du er ink til å holde på den.
Å sitte i STA-styret er ett av ere verv hvor man får utbetalt honorar for innsatsen som legges ned.
– Det som er nt med det honoraret er at man får frigjort tid til å gjøre jobben på vegne av alle studentene. I seg selv er ikke honorar motivasjon for at jeg gjør det jeg gjør, men det gjør at jeg slipper å ha en ekstrajobb ved siden av. Jeg tror ikke det er noen som tar på seg slike verv for pengenes skyld.
Å ha noe å vise til på CV-en håper han også er en n bonus, uten at det er noen drivkraft i seg selv. En dag skal han ut i arbeidslivet, og da håper han at engasjementet skal veie positivt for jobbutsiktene. Men først vil han sitte ett år som nestleder for studentorganisasjonen, om studentene stemmer han inn.
Tekst og foto: Matias Smørvik