Han var mer enn en Tinder-date,
samtidig som han var for lite til å kalles min.
For fraværende til og betegnes som en venn, men heller ikke betydningsløs nok til å kalle en fremmed. Hadde det vært opp til Facebook, ville vi falt under kategorien «det er komplisert» på et visst tidspunkt.
«Ta på meg»,
kommanderte jeg bedrøvet.
Han hadde så vidt rukket å sette seg ned i den nyoppredde senga, før jeg smøyg meg inntil ham som ei katte i løpetida. Det kilte i hele kroppen idet ansiktet hans nærmet seg. En kald hånd la seg på kinnet, og jeg kjente svetten i mine egne. I halvmørket skimtet jeg munnvikene hans gli opp.
Fanken.
Det lure smilet hans fikk meg alltid til å miste kontrollen. Det gjorde meg mo i knærne. I fyr og flamme. Jeg vet ikke om det var den sterke lukten fra duftlysene, eller lyden av den hese pusten hans som lokket meg inn i lidenskapens berusende tåketilstand. Uansett hva det måtte være, var det for fristende til å holde seg unna.
Han visste nøyaktig hva han gjorde,
og han visste at han var flink.
Det var nettopp det som gjorde at lysten min aldri lot seg temme. I begjærets makt, lot jeg meg selv fråtse i smaken hans. Han var en sult jeg ikke klarte å mette. En tørst jeg ikke ville slukke. Den sterkeste nikotin jeg ikke kunne være foruten. Når det er sagt, var det på tide å komme i gang. Jeg var utålmodig, og tiden knapp. Selv på en torsdag måtte det jo være lov å unne seg den gode smaken av lørdag.
… Vi var definisjonen på en ikke-triviell løsning.
To likheter som gav falsk ekvivalens. Et klassisk eksempel på et moderne eventyr, hvor protagonistene kun er i stand til å tilby hverandre kroppslig kontakt. Tiet om både fortid og fremtid. Alt vi kunne gjøre var å fortsette og balansere på den hårfine linjen om å ikke kreve mer, og ikke kreve mindre …
«Som du vil»,
hvisket en leken stavangerdialekt i det fjerne.
Fingrene våre flettet seg sammen, og jeg kunne høre meg selv gispe av begjær. Hjertet banket så hardt at jeg kjente elektriske strømninger bevege seg gjennom hele kroppen. For å ikke la meg selv svinne hen, rettet jeg oppmerksomheten mot det skinnende stålkjedet som danset rundt nakken hans. Forsiktig grep jeg tak i det, og dro han mot meg.
Det var noe med han som var så unormalt. Spesielt, eller sært, rettere sagt. Han var en slags magnetisk, mystisk og uredd egenart. Noe helt utenom det vanlige. Med andre ord; «avhengighetsskapende» i mitt vokabular. Når sant skal sies, tok jeg meg selv i å romantisere han. Diktet han opp til å være mer enn det han var. Slikket meg om munnen etter sukker, men fikk bare salt. Det kan hende årsaken til betattheten kun lå i det faktum at han var ung, med for mye testosteron i kroppen. Hvem vet? All uvissheten gjorde meg tung i hodet – og selv for meg var ikke det en hverdagskost å innrømme.
«Kyss meg da»
«Igjen?»
«Igjen …»
Et sted langt inne i underbevisstheten hørte jeg lyden av klokken hans tikke som en tidsinnstilt bombe. Det hemmelige håpet om å finne en pauseknapp ble knust i det sekundet jeg forstod at vi kun var hverandres øyeblikk. Til tross for hvor farlig det var, var det på tide å innse realiteten om at alle gode ting tar slutt.
… Jeg liker å tenke tilbake på oss som hverandres pusterom.
Inne i en leilighet på 20 kvadratmeter var vi eksperter på å skjerme oss fra omverden
og late som at vi var noe vi ikke var. En slags fantasi som var for søt til å føles ekte. Samtidig som vi ble forfulgt av en bitter ettersmak, som varslet om at vi kun var noen få skritt unna fra å trå feil og skade foten.
– Kanskje var det nettopp det, som gjorde det hele så spennende …
Til slutt må sjakkbrikkene falle, slik de alltid gjør.
Og en må finne seg i tanken om at det man hadde var mer enn nok.
Dermed bestemmer man seg for å spille Yatzy i stedet.
«Klar for en ny runde?» mumler en stemme på østlandsk.
«Fy søren, så lei jeg er …» sukker jeg idet jeg kaster terningene.
Og med det sagt, er det nye kjærlighetsspillet i gang.
.jpg){kind=link}