Før vi begynner så bør det presiseres at dette ikke er et medlidenhetsrop, for de som ønsker å overøse med velmenende sympati. Altså ikke et pityparty. Det er hvert fall ikke intensjonen. Men heller en frustrert students erkjennelser og refleksjoner i en tidsperiode hvor det personlige refleksjonsnivået sjeldent har vært høyere for de fleste av oss.
La meg begynne med å ta dere med meg ni måneder tilbake i tid. Jeg levde det ultimate studentlivet i Stavanger, og vekslet mellom å dra ut på byen med vennegjengen, finansiert gjennom å sjonglere to jobber. Samtidig var jeg i slutteprosessen på en bachelor. Selv om jeg hadde et vanvittig bachelorstress, påvirket dette aldri humøret. Jeg var så motivert for å ta med meg det jeg lærte ut i arbeidslivet, og så forbanna lei akademia, APA 6, veiledningsmøter og alt annet en studiehverdag innebærer. Trygt sagt var jeg bare inderlig lei og gledet meg til å starte en ny epoke – jeg var sulten på livet.
Lite ante jeg at Norge stengte den 12. mars. Denne dagen ble en tydelig indikasjon på at fremtidsplanene ikke kom til å bli som først antatt. Og indikasjonen stemte. Den dagen kan nå beskrives som at noen dro ut en respirator for selve livet – og det eneste som sto igjen var meg selv. Alene. På et øyeblikk forsvant jobben, trening og utelivet. Hele hverdagsgrunnlaget vi hadde, ble enten digitalisert eller avlyst. Det ble plutselig åpenbart at man ikke lengre hadde kontroll over eget liv, og månedene fortsatte i en stillestående storm. Etter en periode fornektelse ble det tydelig at jeg måtte gi opp fremtidsplanene og skifte retning.
Så, hvorfor skriver jeg dette nå?
Her om dagen ble jeg vitne til at hele min klasse diskuterte sine femårsplaner. Jeg, på den andre siden, følte meg som et offer i denne sitasjonen, nærmest malplassert uten fremtidsplaner, men heller et altfor lavt ambisjonsnivå. Kort oppsummert er min klasse fylt med et bredt spekter av lovende studenter. Noen jobber freelance, noen av dem er engasjerte sjeler, mens andre deltar i offentlige debatter. Til felles har de alle interessante tanker om hvorfor de valgte nettopp denne masteren. De har ambisjoner. Noen ønsker å bli journalister i Aftenposten. Noen ønsker å bli kommunikasjonsansvarlige i kommunen, mens andre ville starte for seg selv. For meg virket det som at alle hadde en klar femårsplan med klar strategi på veien dit. Hva skulle min strategi være?
Jeg er i en helt annen by enn Stavanger og studerer en master jeg ikke vet hva jeg skal bruke til. Av alle ting jeg ikke ønsker, var det å studere videre etter bacheloren øverst på listen. Det hører også med til historien at jeg i utgangspunktet hadde tatt en bachelorgrad i reiseliv. Så det at jeg hadde tilnærmet null faglig grunnlag til å ta fatt på denne masteren, for øvrig i kommunikasjon, var mildt sagt også demotiverende. Jeg var innstilt på to år med minimal sosial interaksjon, med dårlige karakterer og mangel på livsgnist.
Jeg følte at jeg for kanskje aller første gang, var i bunnsjiktet. Vanligvis pleier jeg å være den som går først med klare målsettinger og ambisjoner. Samtidig har jeg nå en vekslende følelse av skam, ettersom det er et privilegium i seg selv å ha muligheten til å ta en master, i en tid hvor det har vært rekordmange søkere og høye krav. Det er jo ikke noe formelt press som tilsier at jeg skal prestere eller engasjere meg, men heller et selvpåført press. Sosialt sett er jeg på innsiden av klassegjengen, men på enkelte områder er jeg på utsiden. Med andre ord føles det ut som at jeg er på innsiden av bobla, men på utsiden av en felles helhet.
Jeg håper mange kan kjenne seg igjen i denne anekdoten – og jeg lurer på hvor mange det er som meg som endte opp på å studere akkurat nå, for å unngå sosialhjelpen som den første ordentlige steget i voksenlivet.
