Hvor mange ganger skal man måtte fortelle seg selv at livet ikke er en konkurranse? Det er jo ganske åpenbart. Egentlig. Man bør tross alt bare la livet skje. Man kan ikke vinne i livet. Man kan selvfølgelig ha et ønske om å forbedre seg. Det må da være lov. Men man skal ikke ha et så sterkt ønske om dette at livsgnisten forsvinner. Livet skal jo ikke bare leves, det skal oppleves også. For å sitte igjen med en positiv opplevelse må man holde fast i livets gnist. Dets glede. Ens takknemlighet for nettopp livet. Man må holde så hardt på disse tingene at man konsumeres av gnisten. Ikke av tanken på å forsvinne fra den.
Med en gang livet blir en konkurranse forsvinner deler av denne gnisten. Man blir opphengt i det urealistiske idealet av en selv. Et ideal bygget på samfunnets og ens egne tanker rundt det perfekte mennesket. Man bruker altfor mye energi på å bli dette idealiserte mennesket. Det eneste man klarer å tenke på er hvordan man kan være best i mest. Hvordan man kan være best av flest. Utmerke seg på mest unikt vis. I en verden fylt av så mange mennesker er det idiotisk å sette slike standarder for en selv. Selvfølgelig kan man prøve å utmerke seg. Gjøre en forskjell. Bidra på et vis. Så kan man jo også spørre seg hvor viktig dette er når det går på bekostning av ens egen livsgnist. Svaret er ganske åpenbart. På en annen side vil mennesker som lever et konkurransedrevet liv unngå å stille seg selv dette spørsmålet. Disse menneskene ser ikke dets relevans, rett og slett.
La oss stille det spørsmålet. Hvor viktig er det? Hvor viktig er det å så et slikt frø i seg selv? Tillate seg å la konkurranseinstinktet vokse? Det har ikke noe for seg. Kanskje det gjør deg til et bedre menneske, kanskje blir du det stikk motsatte. Kanskje blir man egoistisk. Kanskje blir man så besatt av prestasjon at man mister seg selv. Mister fotfestet, rett og slett. Skal man virkelig risikere det? Bare for å få en form for mestringsfølelse? Det er jo ikke akkurat slik at den følelsen er permanent. Dessverre. Ikke for disse menneskene. De har så mange idealer å nå opp til at mestringsfølelsen forsvinner i havet av press. Presset om å bli sitt idealiserte jeg.
Hvordan kan man – som menneske i et konkurransedrevet samfunn – skifte fokuset vekk fra konkurranse? Et ganske konkret spørsmål med et litt mer komplekst svar. Eller kanskje ikke komplekst, men krevende å komme fram til. For hvordan kan man endre sitt fokus når man ikke engang klarer å stille seg selv spørsmål som utfordrer ens holdning til livet? Det er dessverre sånn at vi mennesker holder ufattelig hardt på våre holdninger og verdier. De endrer seg ikke over natta for å si det sånn. Så enkelt kan det jo ikke være å utvikle seg som menneske. Svaret er så enkelt som å fortelle seg selv det åpenbare; livet er ikke en konkurranse.
Skrevet av: Iselin Dahlen
