Dersom du noen gang har vært på Sørlandet, har du sikkert sett de hvite, vakre husene langs kysten. Om du derimot har vært på Sørlandet i det siste, har du sikkert lagt merke til en del nye skikkelser innen arkitekturen. Sørlandet pleide å være et av stedene i landet med størst særpreg innen byggeskikken, noe det tradisjonelle sørlandshuset bidro til. I dag er det nesten utelukkende modernistiske klosser som bygges – dette mener jeg er et stort feilgrep.
Først vil jeg gjøre et dypdykk og spørre: hvorfor ser sørlandshuset ut slik det gjør? Skipsfarten har hatt mye å si for hvordan arkitekturen i Agder er blitt formet. En viktig faktor ligger i at sjømannsyrket hadde svært høy prestisje. Den høye statusen kom av tradisjon (yrket ble ført fra generasjon til generasjon i enkelte familier) og på grunn av at «det sto en viss respekt av en sjømann som vendte hjem etter å ha krysset de store oseaner gjennom noen år. I Agderfylkene i større grad enn noe annet strøk av landet bar yrket preg av higen etter toppstillinger.» Dette skriver lokalhistoriker (og den aller første skipsfartsskribenten i Agderposten) Birger Dannevig i Langs Norges Kyst. Denne prestisjen, og det faktum at det var mange skippere i Aust-Agder (hele 967 fartøyer i 1890), er bakgrunn for at Sørlandet i dag har mange vakre hus, ment for å markere eierens høye status.
Av byggeskikker i ulike sørlandsbyer er det særlig én ting som går igjen: at lokalbefolkningen var opptatt av å framstå så velstående som mulig. Dette kommer til uttrykk igjennom arkitekturen. I Ulf Hamrans bok I Sørlandshuset skriver han om midtgangshuset, som ble populært blant skippere, og at «[…] det pussige er at samtidig som statsborgerskap og embetsstand strevde for å være eksklusive, utviklet det seg et midtgangshus på hjemlig grunn, med lokale røtter.»
Etter hvert som rød – og gulmalingen gikk av moten, var det de hvite husene som sto for tur. Men hvorfor hvitt? Mulige svar finner vi i boka Våre vakre hus: Sørlandet, og ikke overraskende dukker ordet prestisje opp igjen. Hvitmaling var svært dyrt: pigmentene til blyhvitt kostet omtrent 70 ganger mer enn andre farger. Det å male huset sitt hvitt kan for skippere og embetsmenn ha fungert som enda en måte å vise sin rikdom på, og som vi har sett, var status viktig.
Om man ser på hvordan malingen er blitt fordelt på enkelte hus, er det tilfeller der kun forsiden av huset er hvitmalt. Til tross for den høye prisen var det altså mange som investerte mye i hvitmaling for å få en velstående fasade. Rundt 1860 kom det en billigere hvitfarge. Dette er en forklaring på hvorfor de aller fleste husene i dag er hvite; hvitmalingen ble da mer tilgjengelig for den allmenne sørlending.
Men – arkitekturen er ikke ene og alene formet på grunn av streben etter prestisje. Mye kom også som en naturlig utvikling innen den klassisistiske perioden i Norge. Klassisismen er preget av impulser fra særlig romersk og gresk byggeskikk. De hvite marmortemplene var for klassisismen særlig inspirerende, og hvitmalingen kan følgelig ha blitt brukt fordi man ønsket å etterlikne disse.
Selv før hvitmalingen kom, ble også fargen på husene i stor grad bestemt av europeisk steinarkitektur, da malingen ble brukt for å etterlikne materialene de brukte andre steder i Europa. La oss ta okerfargen (brungult) som eksempel. I sistnevnte bok står det at denne fargen skulle etterlikne sandstein og tegl. Ikke nok med det – for å få fram murstrukturen blandet de til og med malingen med sand!
Om vi går tilbake til midten av 1700 – tallet var det i Norge svært uvanlig å finne både takstein og husmaling. «Folk som kom reisende til Sørlandet den gangen kunne bli forbløffet over å se store og små hus som var bordkledde og hadde takstein og til og med maling på veggene», skriver Sigurd Senje i Skjærgårdsparken: og miljøet omkring. Denne byggeskikken hadde sørlendingene lært gjennom impulser fra både Nederland og England.
Impulser og trender fra utlandet har igjennom skipsfarten altså vært med på å forme sørlandshuset. Det kan virke som om Sørlandet var mer à jour med Europas trender enn resten av Norge, med tanke på at materialer som ble brukt her, var helt ukjente for besøkende. Igjen var dette en virkning av skipsfarten og her kommer en av grunnene til hvorfor man bør bevare den tradisjonelle arkitekturen: nemlig fordi det forteller mye om Sørlandets historie.
Historien til et sted utgjør en stor del av dets identitet. Det er en grunn til at vi drar på ferie til Roma og Paris, nemlig fordi stedene bærer et tydelig særpreg på grunn av sin historie, som kan sees særlig igjennom arkitekturen. Jeg tør påstå at grunnen til at byene er så tiltalende for oss, er fordi deres identitet er såpass godt bevart.
I podcasten Cave of Apelles peker arkitekten Eric Norin (og del av styret til Arkitekturupproret Sverige) på nettopp dette:
«You should celebrate and embrace the local tradition you already have. […] I would love if a building from Bergen fits in and looks like a building from Bergen, even though you’ve removed it out of context; because that means that you’re producing more of Bergen.»
Han påpeker at det er en forskjell på å produsere mer versus det å produsere mer av et sted. Det å produsere mer kan bety å tette igjen Sørlandsbyene med modernistiske, grå legoklosser – som du kan finne overalt ellers i verden. Det å produsere mer av Kristiansand og mer av Arendal vil si at man produserer mer av hva som allerede gjør disse byene til det de er, deriblant det tradisjonelle sørlandshuset. Sørlandshuset er med på å bevisstgjøre oss om at vi er i Grimstad, og ikke i Abu Dhabi.
Et synonym for idyll er harmoni. Den tradisjonelle arkitekturen på Sørlandet er kjent for å være harmonisk og utgjør en viktig del av begrepet «sørlandsidyll». Det er ikke uten grunn at så mange ferieturister kommer hit.
Den eneste grunnen jeg ser til at tradisjonelle strøk bombarderes med modernistiske nybygg er at mange (eller bare utbyggerne?) ønsker å vise at man henger med i tiden. Arkitekturen er som sagt en essensiell del av identiteten til et sted. Med modernismen bygger man en ny identitet. Jeg tror at det å ha to ulike identiteter på samme plass samtidig bare vil føre til én eneste ting – nemlig rot. Dette er fordi den ene identiteten vil oppleves som sjenerende for den andre. Om Sørlandet blir fylt av rot vil vi ikke lengre snakke om sørlandsidyllen. Man bør derfor velge hvilken identitet man vil ha.
Så da blir spørsmålet: vil man ha en identitet som forteller om Sørlandets skipsfarthistorie – eller en identitet som vi finner overalt ellers i verden?
