Et overblikk over mennesketypene på UiA – noen studenter likner på faget sitt

Det er mange mennesker på universitetet. Mange ansikter. Forskjellige ansikter. Det er mange forskjellige klesstiler, holdninger, personligheter og interesser, men jeg må si at det også er mange som likner. Likner på hverandre, likner på en mennesketype. Og noen studenter likner rett og slett på faget sitt. Noen er faktisk helt og holdent en personifisering av det de studerer.

Vi har omsorgsfulle barnehagelærerstudenter, stramme idrettsstudenter, kjedelige filosofistudenter, klysete økonomistudenter og noen regelryttere av noen jusstudenter. Man kan jo spørre seg: Er idrettsstudenter stramme fordi de studerer idrett, eller studerer de idrett fordi de er stramme? Spørsmålet legger opp til en evig kjede av årsak og virkning. Paradokser og grublerier. Skumle greier for en idrettsstudent, godsaker for en filosofistudent, totalt irrelevant for en økonomistudent.

Når jeg først er inne på idrettsfaget starter jeg like så greit med en beskrivelse av idrettsstudenter som menneskegruppe. Mennesker som har valgt å studere idrett på universitetet er naturligvis energiske. Med rak rygg (tross sine komisk overdimensjonerte gymbagger) vandrer idrettsstudentene gjennom kantina i tights og joggesko. Og de vandrer i grupper, for idrettsstudenter må gjennom gymtimer, utflukter og hytteturer til høyfjellet. Det er klart at de da knytter tette bånd med hverandre. For hva er vel en kollokviesamling i halvåret mot to netter i en snøhule? Dessuten har de en ukelang ”bli kjent-tur” istedenfor fadderuke. Heh. Deres selvsikre holdning oser av sunn livsstil, proteiner og fersk svette. De har valgt et liv med konstante legemlige vedlikeholdsrutiner. Kanskje går dette utover deres interesse for intellektuell trening, men pytt! Kroppen er sjelens hjem og må alltid prioriteres først. Det morsomme med idrettsstudenter er at de ser ut til å være komplett malplassert. Blant forskere, nerder og professorer i cord-fløyelsjakker ser idrettsstudenter ut som fullblods travhester blant beleste esler. De ser ikke akademiske ut om de prøver engang. Og så «bli kjent-tur»! Wtf?

En gruppe som passer bedre inn på universitetet, tross sammensmeltningen av livsstil og profesjon, er musikkstudentene. I motsetning til idrettsstudentene arbeider musikkstudentene alene. De går alene til skolen, de spiser alene og de sitter på bussen alene. Den eneste formen for vennskap de kan gjøre seg fortrolig med er til instrumentet sitt og musikken. De er ensomme ulver, der de står i kaffekøen med skinnyjeans og gitaren på ryggen. De kan for øvrig kjennes igjen på stilen. Briller med tykk ramme, man-bun, Converse, kolossale instrumentkasser og retro-headset. Med mindre vi snakker den andelen av dem som lager musikk på datamaskin, men de teller ikke.

Beveger vi oss litt nærmere den gjennomsnittlige student, finner vi barnehagelærerne. Som regel kvinner, ofte brennvakre og smilende. Alltid smilende. Her finner man kremen av norske studenter, de som er godt likt, og alltid har vært det. Tålmodige og empatiske vesener av en annen verden. Det kan være vanskelig å skille dem fra sykepleierne. I hvert fall utenfor fest, for på fester og nattklubber forvandles sykepleierne til dronninger, mens barnehagelærerne forblir barnehagelærere (det finnes også mannlige barnehagelærere, og de er alltid legendarisk joviale).

De gruppene jeg til nå har karakterisert, befinner seg på utsiden av universitetets kjerne. Sammen med kunststudentene, som forøvrig er gjennomførte freaks på lik linje med koret og lacrossegjengen. Kjernen, det gode selskap, majoriteten på universitetet er imidlertid todelt. Man tilhører enten lærerstudentene eller økonomistudentene. Begge med hver sin høyttravende linjeforening med latinsk dekknavn. Eller forresten, Mercurius er vel en gresk gud av et slag. Navnet samsvarer iallfall godt med den overmenneskelige selvsikkerheten hos de sleipe økonomene.

Får man en fot innenfor hos en av disse gruppene er man sikret en vakker fremtid, hvert fall i en tre- til fireårig periode av livet sitt. Lærerstudentene og økonomistudentene har samme hegemoniske makt på universitetet som Russland og USA hadde globalt i andre del av 1900-tallet. Samme herskende overlegenhet som AP og Høyre i norsk politikk. De er motsetninger og bitre ender. Økonomistudentene er glatte og selvtilfredse, lærerstudentene er overhyggelige og innpåslitne (jeg unnlater med vilje betegnelsen «Lektorer», for de lærere de òg. Det nytter ikke å pynte på det.). Det de har til felles med økonomistudentene er at de alltid er engasjerte. Vi snakker stands med plakater, Facebook-arrangementer, fester og bråkete fadderuker. Sammen tar de så mye plass på universitetet at grupper som sosionomer, statsvitere, biologer, matematikere og historikere blir totalt oversett. Men samma det. For hvem kjenner vel biologistudenter? For alt jeg vet kan det være at biologi ikke tilbys ved UiA. Kanskje på Campus Grimstad. Haha. Finnes egentlig campus Grimstad?