«Den enkelte har aldrig med et andet rumvæsen at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd» – Knud Løgstrup
Dagen etter at romvesenene ankom Jorden, overtok de styringen av planeten. Menneskenes politiske forstand forsvant, og de profesjonelle visste ikke lenger sine arme råd. Uten klare politiske retningslinjer å forholde seg til, opplevde blant annet helsesektoren her til lands at ting ikke lenger hang på greip. De profesjonelle kunne ikke lenger praktisere sin praksis, da teoriene rundt profesjonell praksis ikke lenger kunne utøves. Systemet kunne heller ikke bevilge verken trygder eller stønader. Heldigvis hadde de profesjonelle fortsatt utøvelsen av skjønn å kunne falle tilbake på om noen skulle spørre hva de drev med. De var tross alt profesjonelle.
I Danmark hadde Knud Løgstrup tatt turen innom sin danske kollega, Søren Kierkegaard, for å diskutere den etiske fordring. «Vi holder alltid noe av den andres liv i våre hender», sa Løgstrup, men var usikker på om teorien holdt i et slik tilfelle hvor de fremmede ikke ønsket å høre på jordboerne.
Romvesnene hadde dagen i forveien tatt bolig i Det Hvite Hus. Selv om Barack Obama hadde blitt utnevnt som verdens beste retoriker, klarte han verken å overtale romvesnene til å dra eller tilpasse seg menneskenes kulturforståelse. Tross kulturens mangfoldighet, hadde romvesnene tatt livet av den amerikanske presidenten. På denne måten hadde de skapt panikk blant jordens innbyggere. Merkelig nok hadde flere NAV-kontorer her til lands blitt oppringt av trygdebrukere som lurte på om dette kom til å gå utover trygden deres. I så fall ønsket de den utbetalt snarest. Helst i går. For dette burde jo NAV ha tenkt på før det skjedde.
Kierkegaard sa til sin danske kollega at den som skal hjelpe må være ydmyk overfor den han skal hjelpe. «Fordi det å hjelpe er ikke å herske, men å tjene. Det betyr at det å hjelpe er villighet til inntil videre å finne seg i at å ha urett, og å ikke forstå hva den andre forstår». Utover dette var ikke Kierkegaard på pensum dette året, og Løgstrup ble dermed nødt til å lete utenfor sine primære kilder for å finne svar på hvilken handling som kunne være riktig å utøve i en slik situasjon. Han merket at det kom til å ta lang tid, men sånn var det vel da verden slik vi kjente den sto på randen av undergang. «Søren også», mumlet han for seg selv.
Harald Grimen, som nettopp hadde kommet på jobb denne morgenen, var usikker på om det samfunnsmandatet han så lenge hadde snakket om ville komme til å holde stand. Han lurte på om han burde frykte for jobben sin. Han kunne i så tilfelle flytte til Grønland. Eller han kunne late som ingenting og tviholde på problemstillingen sin om hvor grensen gikk i forhold til de profesjonelles rett til å bestemme. Han klarte ikke ta en beslutning, og bestemte seg i stedet for å finne frem nistepakken sin. Han kunne likeså godt spise den nå som siden, da han ikke visste om han hadde en jobb å komme tilbake til etter lunsj.
I Königsberg hadde Immanuel Kant nettopp stått opp. Som vanlig satte han seg ned i godstolen og så slutten på «God Morgen, Kalliningrad», før reprisen begynte igjen like etter. I pausen kunne reklamen fortelle ham at alle spiste brød til frokost, men at de nå måtte begynne å spise den nye typen «Corn Flakes 2015». Kant så ingen annen løsning enn å få tak i denne, da reklamen helt klart hadde overbevist ham om at dette var noe han ville ha, noe som tilsa at maksimen i ham ville gjøre alt den kunne for å få tak i dette produktet. Dessverre for Kant solgte de kun «Corn Flakes 2015» i nabobyen, og han måtte derfor innse at den eneste måten å få tak i produktet på ville være å gjøre noe han aldri hadde gjort før; nemlig å forlate hjemstedet. Eller så kunne han late som ingenting. Ambivalensen hans fikk ham til å gå til ytterdøra, hvor han åpnet og lukket døra tre ganger før han gikk inn igjen stua og tok tjue armhevinger. Etter tretten situps og fire glass vann, visste han at dagens plikt var unnagjort. Nå kom ikke verden til å gå under i dag heller. Det var frem til «God Morgen, Kalliningrad» ble avbrutt med en ekstra nyhetssending.
Dette er del én av totalt åtte deler av en humortekst i regi av Prosperitas. Tekstene er basert på pensumet i etikkfaget til sosiologi og sosialt arbeid.
Del 2 blir publisert fredag 24. april kl. 10.00
Tekst: John Kristian Flæte – epost
Illustrasjon: Maren Flæte – e-post
.jpg){kind=link}