«An inquiry into the nature and causes of the welth of nations on Earth» – Adam Smith
Da nyhetene om romvesnene og deres menneskesyn nådde Bentham og Mill befant de seg begge på en golfbane i Florida. Begge mente selv de var veldig lykkelige der de sto med hver sin kølle i neven, klare til å slå flere baller mot små hull langt borte. Men når det gjaldt lyst var de temmelig uenige. «Rett er den handling som fører til mest mulig lyst», sa Bentham og slo en ball langt inn i skogen. «Faen!» Mill lo og kalte Bentham en «tilfreds tosk». Han mente det var ulike typer lyst, og at Bentham ikke må forhaste seg i å konkludere. «Det er en mindre mengde åndelige gleder å foretrekke, fremfor en større mengde legemlige goder». Men før de to rakk å fortsette kom en mann i penere kelnerklær løpende mot dem med en konvolutt på et sølvfat. Bentham tok og åpnet det før Mill rakk å tenke seg om. Inni sto det at romvesnene blant annet etterspurte «person eller situasjon». De to bestemte seg for å dra inn til velferdsstaten for å diskutere hvordan de skulle møte disse romvesnene. I hvert fall så fort de var ferdige med hull 18. Og det kunne ta en stund.
I Skottland hadde nyhetssendingene om romvesnene stått på hele dagen, og en av dem som ikke hadde kunnet unngå dem, var økonomen Adam Smith. Han hadde lenge angret på at han hadde utviklet økonomien som fag. Var det ikke for det, hadde kanskje utilitarismen vært unngått. Han hadde lenge gått rundt og tenkt sånn, spesielt etter at «An inquiry into the nature and causes of the welth of nations» ble en bestselger. Det som hadde vært meningen at skulle fungere for alle, som en slags usynlig hånd, hadde endt opp i en økonomisk etikk som kun fordret størst mulig nytte og glede for flest mulig mennesker. Sett under ett var han ikke imot dette, men dette undergravet dem som ikke klarte, eller kunne å nå opp i samfunnet. Og for dem var han for alltid i gjeld. Han hadde for noen år tilbake hatt en lengre diskusjon med Kant om nettopp dette, hvor Kant hadde vært veldig overbevisende når han hadde sagt at «man kan ikke slå opp i en bok for å finne svar på et enkeltindivid og dets egenverdi». Da Smith hadde argumentert for at det finnes modeller og statistikk man kan henvise til, hadde Kant begynt å le. Smith hadde blitt sur og sagt at om Kant bare hadde sett mer av verden enn hjembyen sin, hadde han forstått mer av hva Smith snakket om. Men i ettertid hadde han blitt overbevist om det var enkeltindividet som var vært å ta vare på, ikke systemet som kun gagnet 90 % av befolkningen.
Verdenslederne bestemte seg for å samle sine mest oppegående individer for at de skulle kunne diskutere frem en felles løsning som vil kunne gagne alle. Denne nyheten kom typisk nok akkurat da Smith hadde bestemt seg for å gå i hi for en lengre tid. «Ja, ja, en siste gang da!», tenkte han, «men så er det nok», sa han, og sovnet.
De skulle bli samlet FN, hvor også verdenspressen var til stede, og i motsetning til for eksempel EU-toppmøter, var møtet åpent for alle. Velferdsstaten sto som hovedsponsor, og hadde håpt på å kunne benytte seg av en tradisjonell handlingsutillitarisme under møtet. Politikerne var fullt klar over at filosofene kunne komme til å si og mene alt mellom himmel og jord, så de satte ikke alle pengene sine på dette. Heldigvis ikke bokstavelig talt.
Da Løgstrup mottok innkallelsen til FN-møtet tok han en profesjonell beslutning. Han skulle slutte som gigolo og heller gå tilbake til å være den gode gamle relasjonsetikeren han en gang hadde vært. Han visste at Talcot Parson ville vært stolt av ham. Dette var sjansen han ikke kunne gå glipp av. Han trakk ut penisen sin av en ukjent manns rektum som for øyeblikket sto foroverlent overfor ham, avsluttet relasjonen deres med å strekke ut hånden og takke for samarbeidet, for de skulle ikke lenger være gjensidig avhengige av hverandre. Eller «interdependent», som de sa i Danmark. Han fikk seg i stedet en knyttneve i ansiktet. Men han kunne ikke annet enn å le, fordi dette var noe Levinas ville forstått som dårlig fordeling av goder til samfunnets andre, tredje, fjerde osv. Men nå hadde Løgstrup også en sær form for humor. Han lukket døren til «The big onion» for siste gang. Kassen med «Den etiske fordring» ble stående igjen på utsiden. Til glede for nye lesere.
Dette er del tre av totalt åtte deler av en humortekst i regi av Prosperitas. Tekstene er basert på pensumet i etikkfaget til sosiologi og sosialt arbeid.
Del 4 blir publisert onsdag 29. april kl. 10.00
Tekst: John Kristian Flæte – e-post
Illustrasjon: Nicole Zeier – e-post
