«Ich habe nicht zwangsstörung. Ich habe nur «Kritik der reinen Vernunft» geschrieben». – Immanuel Kant
Kant følte en sterk ambivalens da han fikk brevet fra FN i posten. Tanken om at det lå nedfelt en morallov i alle mennesker var èn ting, en annen ting var å gjøre som denne loven sa. Han ønsket å hjelpe andre mennesker, men var redd for hva som ville skje om han forlot hjemmet sitt, og dermed ikke fikk åpnet og lukket døren om morgenen. Tvangstankene hadde gått ham til hodet, og han begynte å lure på om han selv var blitt et middel i sin egen handling for å nå sitt eget mål. «Opptrer jeg uetisk overfor meg selv for å nå mitt eget mål?» Han var ikke sikker lenger, men om han ikke snart begynte på armhevinger, kom verden i hvert fall til å gå under! Men om han gjorde det, ville han bruke seg selv som middel for å nå målet sitt om at verden ikke skulle gå under. Men om han lot være ville traumene om verdens undergang slå tilbake på ham. Og han hadde verken tid eller råd til nok en innleggelse. Staten betalte ikke for ham i Kalliningrad, slik den gjorde det i Norge. Han så ikke et annet valg enn å ta livet av seg selv. Fort. Men før han rakk å gjøre dette besvimte han bare av tanken.
Levinas mente han hadde ventet lenge på roomservicen sin nå, men i frykt for å legge noe mer mellom linjene, drakk han opp resten av champagnen sin og nynnet på «bæ-bæ-lille-lam». Dette var et triks Kant hadde lært ham i de gode gamle dagene. En kunne fint behandle lammet som et middel for menneskets ernæringsbehov, for hvem sa vel nei takk til søndagsklær etter en fuktig lørdagskveld. «Har man først smakt på champagneglasset, vil man ikke tilbake til ølflaska», tenkte han idet det banket på døra. Der sto en mann i penere pikkolouniform og fortalte at han kom med et hastebrevet til mr. Levinas. «Aha!», utbrøt Levinas. «Etikken er i gang!». «Hva behager, sir?», spurte pikkoloen. «Språket!», svarte Levinas, og skulle til å fortsette, men merket han var mer interessert i brevet fremfor pikkoloen. «Ah.. du forstår nok ikke», sa han og smalt igjen døren. I brevet sto det at han var innkalt til et ekstraordinært FN-møte. Et møte kun for filosofer. Men han merket seg at brevet var utstedt av den litauiske regjeringen. Noen andre, en mr. Forkåt hadde fått innkallelse av Frankrike, tross det faktum at Levinas hadde bodd i Frankrike omtrent hele livet. Var han fortsatt ikke god nok? Hadde det noe å gjøre med at han var jøde? Han merket at de gamle tankene og følelsene han hadde trodde han hadde fortrengt, begynte å komme tilbake. Han mente han hadde lest om dette i «den derre boka til Løgstrup», som omhandlet selvutilstrekkelighet. At vi alle har et moralsk ansvar overfor hverandre. Får vi ikke god omsorg, eller blir tatt vare på, vil vi kunne bli feilutviklet. Relasjonsskader, hadde Løgstrup kalt det. Var det det som var i ferd med å skjer her: at staten han levde i, velferdsstaten Frankrike, nå plasserte ham utenfor, tross hans bosettelse i landet de siste 70 årene. «Det gjelder å lytte så man hører hva som ligger mellom linjene», het det jo i relasjonsetikken, altså og vekkes til en moralsk handling. Men Levinas forsto at det som nå skjedde var en klar krenking av hans urørlighetsone. Dette var noe av det han puttet i bagasjen da han forlot hotellrommet samme formiddag. Det, pluss en uåpnet champagneflaske han hadde liggende.
Dette er del fire av totalt åtte deler av en humortekst i regi av Prosperitas. Tekstene er basert på pensumet i etikkfaget til sosiologi og sosialt arbeid.
Del 5 blir publisert fredag 01. mai kl. 10.00
Tekst: John Kristian Flæte – e-post
Illustrasjon: Nicole M. Zeier – e-post
