«A true belief in the reality of an object greatly increases the value of many valuable wholes… Let us hope the aliens agrees!» – G. E. Moore
Det var en rekke saker som sto på dagsordenen denne ettermiddagen i FN-filosofenes bygning i New York. Men for at ikke alle skulle få vite om at møtet betydde mer for menneskeheten enn for jordens eksistens, hadde FN diskret valgt å henvise filosofene til et skjult møterom på loftet. Dette var ikke noe FN fortalte filosofene, da de visste at ingen av filosofene noensinne hadde satt sine føtter i FN-bygningen. Vaktene som denne dagen var utplassert for å vokte sikkerheten hadde seg imellom ikke diskutert om dette var etisk riktig i henhold til det informerte samtykke. De var tross alt bare vakter. De gjorde bare jobben sin.
Løgstrup, Kant og Levinas ankom bygningen omtrent samtidig. De begynte raskt å diskutere etikkens møte med den økonomiskadministrative tenkningen som preget gatene i New York; om det var plass til etikken i økonomisk forvaltning. Levinas poengterte at den problemstillingen også kunne stilles i revers. Selv Løgstrup, som endelig følte han var ferdig med å sette ting i revers, forsto at Levinas var inne på noe.
«Å se mennesket i et system kan være vanskelig» sa han, «fordi det må finnes konsekvenser i systemet, men individet må ikke forsvinne».
«Det stemmer det!», lød plutselig en stemme. Det var G.E. Moore. Utilitaristen. Det vil si han som ingen kunne huske hva han sto for, fordi han ikke var nevnt i pensum. Kun ved navn. For alt de visste kunne det være artisten Gary Moore som sto overfor dem, men de lot være å tro det i frykt for å bli kjendisfikserte. Filosofen Moore fortalte at Bentham og Mill dessverre ikke kunne komme grunnet golfsession i Florida. Moore var derfor blitt sendt som talsmann for utilitarismen.
Fra Tyskland kom Weber, Parson fra England og fra Frankrike Foucault. Levinas ga sistnevnte et olmt blikk idet han fikk se ham, men fikk i samme øyeblikk en arm i siden fra Moore som ba ham handle etter handlingsutilitarismen.
Ordstyrer for anledningen var Svein Aage Christoffersen. Ingen tilfeldighet.
Møtet begynte med at alle fikk utdelt hvert sitt papir hvor det i store bokstaver sto: KLOK.
Christoffersen kunne fortelle at dagens utfordringer besto i å forklare og diskutere følgende begreper: tillit, autonomi, det informerte samtykket, brukermedvirkning og menneskeverd. Det siste var mest aktuelt i henhold til saken som holdt på å utspille seg bare noen kilometer lengre nede på kontinentet.
Grimen som fortvilet fikk innkallelsen til FN-møtet for seint, hadde i flere timer forsøkt å komme i kontakt med sine kolleger over dammen. Selv om filosofene fikk streng beskjed om at det som blir tatt opp til diskusjon ikke skulle forlate rommet med mindre bygningen tok til å brenne, eller nazistene kom for å hente Levinas (det sistnevnte var det kun vaktene som hadde fått beskjed om). Men Moore, som til nå hadde gjort lite ut av seg, så på situasjonen som noe som gagnet flere enn bare de fremmøtte. Han hadde i skjul tatt bilder, og lagt ut beskrivelser på Facebook og Instagram om hva det var som foregikk. Grimen hadde lenge sittet og fulgt med på Moores oppdateringer, og fant ut at det kanskje var like greit han ble hjemme. Det var kanskje ikke noe mer han kunne ha gjort eller sagt uansett. Dessuten hadde flybillettene den siste tiden vært skyhøye. Og nå som det var kommet frem at NAV hadde sendt flere ut i trygd enn ut i arbeid siden 2006, følte han at nordmennene kanskje kom til få bruk for ham de nærmeste dagene. Han var fullt klar over at han ikke fulgte Kants kategoriske imperativ, men han var et fritt og autonomt menneske. I hvert fall etter sin egen oppfattelse. Andre mennesker hadde også fortalt ham at han var en staselig kar, og det hadde han tatt godt til seg. For det stemte jo. Han var en staselig kar. Og en staselig kar har tillit blant menneskene han er i kontakt med, mente han. Gjennom sine arbeider om nettopp tillit, og utgivelsene «Hva er tillit?», «Tillit i Norge» og «Evidensbasert profesjonsutøvelse», mente han at han hadde temmelig god peiling på fagfeltet sitt. Han skulle akkurat til å gå ut døren for å spre sin gode vilje til menneskene, da et bilde tikket inn på Instagram-kontoen hans. Det var fra Moore. Bildet viste Kant, Løgstrup og Foucault som fikk se et bilde fra en nyhetssending. Men det var først da han leste hashtagene «#UNbuilding, #Humansight, #Aliens, #WorldsEnd» at han angret på at han hadde blitt hjemme.
Og det var helt sant. Midt i den opphetede diskusjonen hadde Christoffersen fått en beskjed på øret om å slå på TVen. Media viste der en reportasje om romvesnene som proklamerte verdens undergang. De hadde ombestemt seg. De var ikke lenger interessert i Jorden, eller dens ressurser. Grunnen til denne helomvendingen var at ingen mennesker hadde kommet frem til en god nok forklaring på hva menneskeverdet egentlig var, og hva var da vitsen med å holde det i livet?
Dette er del fem av totalt åtte deler av en humortekst i regi av Prosperitas. Tekstene er basert på pensumet i etikkfaget til sosiologi og sosialt arbeid.
Del 6 blir publisert mandag 04. mai kl. 10.00
Tekst: John Kristian Flæte – e-post
Illustrasjon: John Kristian Flæte – e-post