«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd. Selv i møte med et romvesen». – FNs menneskerettighetserklæring.
Christoffersen fant ut at han ikke hadde tid til å vente på at filosofene skulle komme til enighet gjennom diskusjon eller diskursetikk, eller hva det nå måtte være de snakket rundt – han måtte ta saken i egne hender.
Han grep mobiltelefonen og ringte direkte til George Herbert Mead som befant seg ved Det Hvite Hus som utplassert leiesoldat for filosofene. Mens Christoffersen hørte på summetonen, ble han fortalt av en mekanisk stemme i den andre enden at hans samtale var den viktigste i køen, og at han ikke måtte legge på. Mead hadde ikke bare gått under cover, han hadde også skaffet seg en irriterende sosialkontorstemme til å be dem som ventet på å snakke med ham, måtte ta til takke med å vente på ham.
«Gud hjelpe oss alle», tenkte Christoffersen, og sukket tungt.
Han fant ut at mens han ventet på at Mead skulle svare kunne han liksågodt fortelle forsamlingen at tanken om menneskerverd først og fremst var en kritisk tanke. Dette var sett ut i fra hans egen forståelse. En forståelse han var meget stolt av å ha kommet på, om han skulle si det selv.
«Denne tanken sier ikke hva et menneske er verd, men kritiserer ethvert forsøk på å regne ut menneskets verd på grunnlag av dets bidrag til det felles beste. Spørsmålet om menneskeverd er ikke knyttet til funksjonen, men til det å være menneske. Et menneske kan handle umenneskelig, men det rokker ikke ved vedkommendes menneskeverd».
Mead trakk pusten dypt inn i lungene før han fortsatte å forklare:
«Bare tenk på de handlingene som ble utført av fangevokterne under Irak-krigen da de satt masker på fangene sine – ved å avhumanisere dem ville de ikke oppleve traumer i ettertid, fordi fangevokterne aldri fikk se ansiktene på dem de torturerte. Tanken om menneskeverdet munner ut i likeverdstanken. Menneskeverdet er et verd som ethvert menneske har, det vil si noe man ikke trenger å bevise».
Etter en stund kom en dunkel stemme i telefonen. Heldigvis for dagens teknologi kunne denne telefonen oversette ethvert språk om til sitt eget. Teknologien var ennå ikke kommet så langt at den kunne tolke ulike former for kroppsspråk, så Christoffersen måtte bare ta det for god fisk at romvesenet han nå var i kontakt med ønsket ham vel. Med tanke på det han hadde erfart fra nyhetssendingene, hadde han ingen god følelse.
Men han var en profesjonsetiker, og bare dermed på en sekk med kommunikativ kompetanse som han visste hvordan han skulle anvende i møte med en vanskelig bruker. Han ønsket å etablere en god relasjon med romvesnene, og åpnet opp for å ha en dialog med dem. Han ønsket å vise romvesnene at menneskene var fredelige, og ikke ønsket å krenke romvesnenes urørlighetssone. Mange tanker fløy gjennom hodet på Christoffersen. En av dem var en klassevenninne av ham fra universitetet som gjentatte ganger hadde sagt til ham at forsnakkelse var et tegn på at man sa det man egentlig mente. Dette hadde han vært klar over helt siden han uheldigvis klarte å kalle venninnen for studd, da han egentlig mente å si stilig. Det hadde vært umulig å forklare for henne at det absolutt ikke var det han mente, men at ordet bare hadde falt ut av munnen på ham da han så henne. Det utsagnet hadde ikke gjort saken noe bedre. Resultatet ble en kjapp fot i hans ømfintlige deler, fremfor en kjapp tur innom universitetstoalettet for en runk.
Men ikke bare det å forsnakke seg var viktig å huske på i samtale med en bruker, eller i dette tilfellet et vesen som ønsket å utslette Jorden. For eksempel kunne bruken av fremmedord føre til at relasjonen skapte et negativt maktforestilling mellom dem, og derfor sa han heller ikke «urørlighetssone», men voktet sine ord med omhu. Meads telefon var dessverre ikke utstyr med like gode oversettelsesmuligheter som Christoffersens mobil, så romvesenet forsto ingenting av det Christoffersen forsøkte å kommunisere frem. Det endte opp med at romvesenet lagde masse høy lyd. Christoffersen hørte deretter et hyl. Deretter nonverbal kommunikasjon. Så kom summetonen. Denne gangen uten en mekanisk stemme.
«Hva skjedde?», spurte Løgstrup.
«Jeg tror Mead er død», svarte Christoffersen.
Han så ned i bakken i noen sekunder, før han snudde seg mot filosofvennene sine og sa: «Jeg tror vi må oppsøke disse romvesnene».
Dette er del seks av totalt åtte deler av en humortekst i regi av Prosperitas. Tekstene er basert på pensumet i etikkfaget til sosiologi og sosialt arbeid.
Del 7 blir publisert onsdag 06. mai kl. 10.00
Tekst: John Kristian Flæte – e-post
Illustrasjon: Maren Flæte – e-post
Leave a Reply