Etikkens møte med det ukjente, DEL 7

«La responsabilité de l’autre est un antécédent d’immédiateté aux questions, ce est la proximité. Il est troublé et devient un problème quand un tiers entre. Ce est aussi d’être dit sur les extraterrestres de l’espace». – Emmanuel Levinas

På vei mot Det Hvite Hus merket filosofene at de alle var begynt å bli engstelige for hva som kunne komme til å skje om romvesnene ikke ville høre på diskursetikken deres. Moore var den eneste som mente at hans utilitaristiske syn endelig kom til sin rett. «Konsekvenser er viktig. Man må aldri undervurdere konsekvensen av en god konsekvens», sa han med et smil om munnen. På samme tid var han klar over at menneskene opp gjennom historien gjentatte ganger hadde hatt temmelig pessimistiske menneskesyn. Han tenkte bare på sosialdarwinismen og kampen for tilværelsen, og at dette kanskje var noe som var i ferd med å utvikle seg til en realitet ut ifra forventningen om realiteten. En selvoppfyllende profeti. Nå var det menneskene mot romvesenene. De hadde allerede tatt liv av Mead. Hvem visste hva de kunne komme til å gjøre med dem som faktisk forsøkte å snakke med dem?

Levinas var også en av dem som var nervøs. «Dette er som da nazistene mente at det fantes utpekte grupper i samfunnet som befant seg i randsonen, eller utenfor det menneskelige fellesskapet. For eksempel jøder, sigøynere, homofile, mentalt syke, kriminelle, fremmedkulturelle med annen hudfarge, og sikkert flere». Levinas så at hans utsagn hadde skremt flere i bilen. På en måte var han lei seg for å ha sagt det han sa, men på den annen side fikk de andre endelig kjenne på hvordan det var å leve med følelsen av at «alle» vil deg vondt. Det at han var jøde var ikke noe han kunne gjøre noe med. Eller var det virkelig slik? Han kunne velge å melde seg ut av synagogen og det jødiske livet han levde i Paris. Ankepunktet var at det nettopp var annerledesheten hans som gjorde at han holdt ut.

Christoffersen ville at de alle skulle vite at etikk opprinnelig handler om skikk og bruk, men om man kjente ekstra godt etter fantes det to andre typer kilder som menneskene kunne relatere seg til: de ytre og de indre. «De ytre», begynte han, «er det noen andre har sagt. Det vil si kilder fra Bibelen, Koranen, et politisk program, eller fra foreldre. Man låner på en måte begrunnelser for å forklare hvorfor noe er rett for en selv. De indre kildene går på det som jeg vil at dere skal lytte mest til. Dette er det som ligger i oss selv. Den samvittighetsfølelsen vi alle har i ulike situasjoner. Forskjellen her er at for de ytre kildene er noe rett fordi noen andre har sagt det, mens de indre forteller deg at noe er rett fordi det er det du selv mener og står for».

Kant var raskt ute med å proklamere det kategoriske imperativ. «Dette gjelder ikke bare for meg, men for alle andre også».

Christoffersen mente at for å forstå dette bedre var det viktig å forstå læren om Væren, altså ontologien. «Ontologien vil fortelle oss at etikken er hva som møter oss. Etikk og moral er innvevd i vår forståelse av verden».

Løgstrup hevet en mer nervøs stemme. En stemme som kunne minne mye om hvordan han snakket med kundene sine etter at jobben var gjort, og han spurte om de ønsket å kjøpe med et eksemplar av «Den etiske fordring». Det han ønsket å si nå var at det alltid var to sider av samme sak. «Dere må huske på det at etikken og moralen aktualiseres når noe står på spill. Dette har jo mye med brukermedvirkning å gjøre, som vi snakket om i stad. Tenk bare på brukernes rett til å si det han/hun vil si. Det handler også om tid og sted. Jeg tror dette er svært essensielt når vi nå skal møte disses romvesnene».

Levinas føyde straks til: «Da må vi bare huske på at etikken kommer frem når vi begynner å snakke med noen. Og det er i møte med ansiktet at dette språket kommer frem. Bare tenk på hvor mye kroppsspråk har å si i hverdagen, hvordan man tolker og analyserer andre mennesker og situasjoner».

«Det er også vår plikt å møte dem!» poengterte Kant.

«Bare det ikke skjer noe med oss», sa Moore lavt. «Jeg mener, vi kan kanskje redde menneskeheten fra å gå under, men kan vi redde oss selv fra ikke å bli drept? Hva om de gir oss et ultimatum: Oss eller alle. Jeg mener ikke å være en dritt altså, og jeg vet jeg skyter meg selv i foten når jeg sier dette, men jeg er ikke klar for å dø».

Det ble stille i bilen noen sekunder.

«Vetlesen sa alltid: Ivareta den andres ve og vel», poengterte Levinas.

«Vi må handle til den andres beste. Vi bare må. Våre handlinger skal ivareta den neste».

Han forsto nå at dette var det han trodde på. Det var dette han mente. Og da fikk han faen meg stå for det også, mente de andre.

«Husk at vi mennesker er utstyrt med empati. Vi har det som skal til for å forstå hvordan det er å være i den andres sko. Romvesnene må jo egentlig være livredde. Bare tenk, her kommer de til en fremmed planet, de kan ikke noen av de mellom 6000 og 7500 språkene våre. Ikke ett. Er det rart de reagerer som de gjør? Vi er nødt til å se hele romvesenet for hva det er. Vi skal forhåpentligvis ikke skrive noe dokument rundt dette i ettertid, og beslutningsansvaret for hva som skjer ligger kanskje ikke hos oss i kveld, men vi skal jammen meg få sagt hva vi mener om oss selv. Folkens, vi er menneskenes representanter! Vi holder alle andre menneskenes liv i våre hender! Vi er imøtekommende! Vi kan respektere den andre! Og den tredje! Og den fjerde! I kveld, mine kjære venner, er det vi som ivaretar livshåpet!»

Da de kom frem til det hvite hus slo det plutselig Christoffersen at de helt hadde glemt å snakke om KLOK-modellen.

Dette er del syv av totalt åtte deler av en humortekst i regi av Prosperitas. Tekstene er basert på pensumet i etikkfaget til sosiologi og sosialt arbeid.

Del 8 (siste del) blir publisert fredag 08. mai kl. 10.00

Tekst: John Kristian Flætee-post

Illustrasjon: John Kristian Flætee-post

Forfatter

Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.