«Dieses letzte Teil will seine Leser in eine legendäre Wirklichkeit einführen» – Martin Buber.
Det slo Kant at menneskets frihet sto og falt på dem nå. Heldigvis visste han det frie mennesket var fritt selv i fangehullet. Det hadde han lest et sted. Han husket bare ikke hvor.
Alle hadde begynt å knytte til seg visse forventninger og holdninger om hva de kom til å møte på innsiden av Det Hvite Hus. Stedet, som i utgangspunktet ønsket å sikre velferdstilbudet, var nå under en annen administrasjon. En fremmed administrasjon som ingen visste om fulgte noen etisk standard. Kant kunne ikke tro annet enn at romvesnene nok hadde utviklet sitt eget etiske regelverk. Løgstrup så for seg at det kunne komme til å oppstå en konflikt om særlingspunktet mellom relasjonen, og de andres (romvesenenes) måte å se et system på ikke gagnet noen. «Om tilfellet var som Moore nevnte: at det sto om oss eller resten av menneskeheten, så er jeg glad ikke Bentham og Mill er her», tenkte Løgstrup. «Bentham ville nok godt for å redde menneskeheten, men jeg er redd for at Mill hadde valgt å ofre noen fremfor alle, og da latt oss filisofene – som de smarteste – være de gjenlevende». Løgstrup trakk på smilebåndet når han tenkte på Mills tankegang. «Gud, så gal han er! Det er jo ingen av oss som er kvinner!»
Inne i Det Hvite Hus ble de møtt av en skapning som lignet en form for stort insekt. Det hadde flere armer enn bein, hadde en lilla farge og bar en form for rustning eller beskyttelse av noe slag. Christoffersen merket at han måtte telle noen ekstra ganger til ti, og nynne på etikkregla sin: «Kjerne og likhet, omstendigheter og konsekvens. Kjerne og likhet, omstendigheter og konsekvens».
Skapningen viste dem inn i det ovale rom hvor romvesenet de hadde sett på TV satt i Obamas presidentstol. Han reiste seg ikke, ga ikke noe håndhilsning eller videre presentasjon av hvem han var. Da de sto foran ham begynte han å le. Lenge. Før han brått sluttet og gikk rett på sak: «Person eller situasjon?»
Det var på dette tidspunktet at filosofene så for seg at verden sluttet. Etter dette var det ikke mer.
Løgstrup hadde alltid trodd at en høyere Skaper ville kunne svare på hans evige spørsmål når livet var over. Ikke motsatt.
Levinas ble plutselig klar over at uansett hva romvesenet kom til å velge, kunne det fint drepe dem alle på stedet uavhengig av hva filosofene mente og sa. Dette var ikke en etikken han så for seg i øyeblikket, det vil si den etikken han hadde brukt år og dag på å forsvare, men som så uheldigvis så få hadde klart å forstå. Med unntak av Dag G. Aasland. Levinas hadde alltid lurt på hva denne G-en i navnet til UiA-professoren sto for. Det var en av flere ting han skulle finne ut av om han kom levende ut fra Det Hvite Hus. Fordelingen av godene lå i romvesenets 18 hender, og Levinas hadde aldri i sitt lange liv følt seg så maktesløs som i dette øyeblikket. Uansett hva romvesnene kom til å svare måtte han og filosofivennene hans ta konsekvensene av det. De måtte stå til rette for sine handlinger. Og spørsmålet var såre enkelt: Person eller situasjon.
Det slo Christoffersen at den av de som kom til å snakke først, var den som kom til å dømme dem til enten det ene eller det andre. Han hadde skrevet bøker om dette. Den ene var til og med på årets pensum ved en halvkjent universitet på sørlandskysten av Norge. Et universitet som ikke ønsket å slå seg sammen med andre. Det var nå en annen etisk situasjon, men kunne fint sammenlignes med den han nå sto overfor. Maktfordelingen var høyst reel, selv om menneskene var i flertall var de nå under press etter romvesnenes trusler. Den profesjonelle handlingen bestod av så mye kunnskap: erfarings-, vitenskapelig-, og brukerkunnskap. De brukte som regel skjønn som formidling mellom kunnskapskildene, da han mente at teori og praksis var det som førte til tilpasning og dette med motiv og karaktertrekk. Han forsto at dette ikke kom til å bli et godt stykke god profesjonell handling. «Av og til trenger vi lang veiledning, og andre ganger ikke».
Det hele sto nå og falt på dømmekraften til filosofene.
Person eller situasjon.
Den etiske fordring,
Pliktetikken.
Sinnelagsetikken.
Konsekvensetikken.
Dygdsetikken.
Diskursetikken.
Profesjonsetikken.
Levinas åpnet munnen for å svare. Men ble stoppet av blod som sprutet rett i ansiktet hans.
Alle ble stående og se på.
Romvesenet falt død om over Obamas pult. Han var blitt truffet av en giftpil i ryggen.
Da de andre romvesnene oppdaget at lederen deres hadde blitt drept, mistet de fullstendig kontroll over hvordan de skulle organisere seg selv, og hvordan de skulle reagere på situasjonen. Alle bare forsvant fra åstedet.
«Det var merkelig», sa Kant. «Veldig uetisk oppførsel».
Christoffersen, som et sekund var nede for telling, fikk ristet av seg frykten sin. I sin rasjonelle atferd, som syntes å innvirke på ham, oppdaget han at det hang noe på pilen som hadde truffet romvesenet. Han kikket nærmere etter, og til sin store forbauselse var det en gul notislapp som hang på den.
«Mine herrer!», utbrøt han. «Dere tror det ikke!»
«Hva? Hva er det?», spurte Løgstrup. Han var også utkjørt etter den psykiske belastningen og etiske utfordringen som nettopp hadde utspilt seg foran ansiktet på ham. Han hadde så mange følelser på èn gang, at han ikke riktig visste hvor han skulle gjøre av seg.
«Si det da!», ropte han til Christoffersen.
Og der sto det «Det var enten oss eller det. Med vennlig hilsen Martin Buber».
Dette er del åtte og siste del av en humortekst i regi av Prosperitas. Tekstene er basert på pensumet i etikkfaget til sosiologi og sosialt arbeid.
Tekst: John Kristian Flæte – e-post
Ullustrasjon: Maren Flæte – e-post
