KOMMENTAR
7000 nye studenter skal få den samme kanongode innledning på studielivet. En nærstående virkelighet eller utopi?
Det skapte forargelse blant universitetets meste toneeangviende linjeforeninger da UiA og Fadderstyret i Kristiansand i fjor forsøkte å sette en stopper for dem som ville arrangere fadderperioder på egenhånd. I en årrekke har studenter innenfor eksempelvis juss, økonomi, lektorutdanning og reiseliv hatt formidabel suksess med å sette sitt eget stempel på studiestarten.
For mens brorparten av universitets 7000 nye studenter inngår i universitetets felles fadderordning, har man ved et knippe utdanninger kjørt sitt eget løp. Fordelene har vært mange. Rekrutteringen av faddere fanger sterkere, når de selv får sette sin finger på verket. Mulighet for sponsorer og samarbeid med næringsliv for å en mest mulig relevant og unik studiestart. Ikke minst har fadderperioden vært en viktig brikke for å bygge samhold og vennskap i studiemiljøet. Et samhold studentene drar stor nytte av videre i utdanningsløpet. Faglig, så vel som sosialt.
På motsatt ende av skalaen har du de tidvis neglisjerte utdanningene. UiA har en større andel årsstudium, hvor det logisk nok ikke finnes en “2. klasse” som står klare til å legge ned et fadderarbeid for sine etterfølgere. På resten av campus har rekrutteringen vært midt på tre, litt avhengig av hva man studerer. Det har gjort at normen er ti fadderbarn, per fadder.
Jeg husker selv fra min spede begynnelse på UiA da vi sto 20 mennesker i sirkel rundt to faddere. På rundgang sa vi vårt navn, alder, hjemsted og en obligatorisk funfact. Kun to stykker skulle studere det samme som meg. Halvparten av menneskene i ringen så jeg aldri igjen. Dette var visst som normalt forfall å medregne. Skal man se strengt på det, vil en gruppe på ti fadderbarn trolig bli mer sammensveiset og håndgripelig enn om antallet skulle være doblet. Dermed var ikke bortfallet noen krise. Hvordan studiestarten var for de ti resterende kan man kun spekulere i. Kanskje droppet de ut, kanskje skriver de masteroppgave.
Det er denne uheldige skvisen Fadderstyret i Kristiansand har stått i. Skal man rokke ved de mest suksessfulle sidene av fadderperioden, for kanskje å bøte på de stedene hvor fadderbarn i mindre grad blir sett? I fjor kulminerte konflikten i at tre linjeforeninger inngikk særavtaler med Fadderstyret. Linjeforeningene skulle fortsatt ha ansvar for “deres” fadderbarn, samtidig som de ble pålagt å ta hånd om fadderbarn fra andre studieretninger.
I år er det visstnok slutt på særavtalene, og alle skal likebehandles. Uansett historie, størrelse eller hederlige ønsker, alle faddere og fadderbarn skal inn under samme ordning. Basta.
Vi studenter har nok kun godt av å blande oss litt. Det skader lite å bli kjent med studenter på tvers av utdanninger. Samtidig tror jeg man er avhengig av å danne identitet og samhold blant egen fagutdanning, dersom man skal lykkes i å øke engasjement generelt. De menneskene man møter i faddergruppa, bør i størst mulig grad også være de man møter i forelesningssalen.
Samarbeid triumferer maktovertakelser. La linjeforeningene beholde deres identitet, deres faddergensere, deres særegne arrangementer og lage deres egne fadderlister. Samtidig bør man forvente at de linjeforeningene som står sterkest, også tar ansvar ved å påta seg fadderbarn fra andre studieretninger, deltar i den samme fadderopplæringen og at de står for åpne arrangementer, og ikke kun lukkede.
Vi skal være glad for og støtte opp om initiativet linjeforeningene har vist i å lage knallgode fadderperioder.
Tekst: Matias Smørvik | Foto: Kristian Tyse Nygård
Leave a Reply