– Les Unikum, plutselig kan det ha en stor effekt.
Hva er et universitet? En bygning? En samling bygninger? En institusjon? Studentmassen? Akademikerne? Et skjult plott for å radikalisere ungdommen?
Jeg tror kjernen i hva et universitet er ligger i forbindelsene mellom menneskene i det større økosystemet av den offisielle institusjonen. På UiA er det et stort mangfold av mennesker. Det er ledende eksperter i obskure felt, som fransk luttmusikk fra middelalderen, det er Miss Norway deltakere, tidligere og fremtidige politikere, e-sport mestere, kanskje din fremtidige ektefelle eller bestevenn. Du vet aldri hvem du kan møte og knytte bånd med. Disse forbindelsene skjer rundt oss hele tiden og kan være grunnlaget til viktige ting, store og små.
Slike forbindelser har også Unikum bidratt til, og en av de forbindelsene har resultert i et nytt og spennende musikalsk samarbeid mellom artistene Bane Haven og Kill Ginger. Kulturredaktør har satt seg ned med Sebastian Salte, som er navnet bak Bane Haven for å høre historien.
Hvem er du?
La oss ta den kule versjonen: Jeg er Bane Haven, often mistaken for Barne Hagen eller Barne Haven. Jeg er musiker her i byen. Født og oppvokst på Jæren, flyttet til Sørlandet for fint vær og studier.
Hva studerer du?
Akkurat nå studerer jeg IT som et breddeår innen kommunikasjonsstudier. Jeg trives veldig godt, selv om det var en litt sånn røff start. Mye mer jobb med IT enn media! Sier nesten seg selv. Så det har vært litt krevende å omstille seg fra å så vidt ha hatt noe skole i to år, for å så ha mye skole hver dag.
Hvordan startet du med musikk?
Det startet ganske langt tilbake, faktisk på barneskolen. Da arvet jeg en laptop fra onkelen min, som og er musiker, med masse musikkprogram. FL studio ble fort favoritten, og etter det var det produsering av tekno og trance, så videre til dubstep.
Så dubstep da?
Ja, det begynte jo med Skrillex da, sånn wow! Hva er dette? Så gikk det dypere og dypere inn i litt dub og UK Garage og sånne ting. Videre inn i hip hop, så begynte jeg å lage beats og sånt.
Hva slags hip hop traff mest?
Jeg har en far som er veldig glad i sånn 90-talls hip hop. New York Old School greier. Men personlig så var det etter at jeg oppdaget Yung Lean. De kaller det ofte cloud rap, veldig sånn soundcloud hip hop med mye synthesizere og ambient lyd. Så Yung Lean og de gutta der inspirerte meg til å lage beats selv. Så mange av beatsene jeg lagde da er veldig preget av tidlig Yung Lean musikk. Og mye av Yung Lean igjen bærer preg av trancemusikk. Videre ble det mye videreutvikling, videreutvikling, videreutvikling, jeg flyttet til ny by, måtte finne folk med samme interesser som meg, folk som pushet litt på meg. «Du må gjøre noe med de beatsa da», så «okei» tenkte jeg. Lager du 900 sanger, så viser du kanskje den ene, og så er det gjort.
Saken fortsetter under bildet.
Så hva har du sluppet?
Fra forrige sommer og utover 2020 slapp jeg ganske mye under navnet Sebba, men så begynte jeg ganske kjapt å tenke kvalitet foran kvantitet, og bestemte meg for å bytte navn til Bane Haven. Selve navnet stammer jo bare fra at jeg bodde i en gate som het Banehaven.
Så hvordan “fant du tonen” gjennom Unikum?
Ja! Med min nå gode venn Kill Ginger? Nei, vel… Jeg plukket med meg en Unikumutgave på vei hjem fra skolen en dag, kom hjem, og fant en artikkel om Kill Ginger. Den om at han ønsket å utvide musikkmiljøet i Kristiansand. Så jeg tenkte at det er jo en litt “bold statement”, la meg sjekke det ut. Så jeg hørte på den nyeste låten hans, digget den. Så jeg sendte han bare en DM, skrev at jeg digget musikken hans og gledet meg til mere. Jeg holdt det ganske passivt. Litt sånn fram og tilbake på DMs, heiet på han og litt sånn. Og så sendte jeg han bare en låt for jeg ville ha kritikk. Han syntes det var fett, han hoppa på. Vi hadde ikke møttes enda, og så fant vi etter hvert ut at det kanskje var på tide å møtes. Så sånn fant vi hverandre kan du si. Leste om han. Sendte han en melding og så var det gjort. Hadde det ikke vært for Unikum, hadde jeg aldri hørt om Kill Ginger. Og vi slipper vår første låt sammen nå den 24. september.
Hvordan er det å drive med musikk på UiA når du ikke faktisk studerer musikk på UiA?
Altså hadde jeg visst at det fantes en linje for musikk med Laptop så hadde jeg søkt det. Så er det vel aldri for sent heller da. Men ja, i forhold til nettverking og sånt så må du bare være på. Si hei, være hyggelig, bli kjent med nye folk, gi folk en grunn til å høre på deg. Og så er jeg glad for at jeg leste Unikum da.
Kan du selge låta deres med et par setninger?
Den heter KSEDN som står for: Kem sin e du no? på dialekt. Det er en Club Banger, den er dansbar, rytmisk, fengende, og den handler om å gi slipp, eller å ikke kunne gi seg. Kort oppsummert.
Saken fortsetter under bildet.
Kulturredaktør sin anmeldelse av KSEDN:
Jeg synes det alltid er litt vanskeligere å anmelde ting innen den elektroniske siden av musikkverden, da det i det hele er litt utenfor min generelle musikkompetanse. Likevel er det ikke vanskelig å finne ting i KSEDN som jeg kan både like og fascinere meg over. Først og fremst er selve “lydlandskapet” preget av en del høyt manipulerte vokaler som jeg alltid liker i elektronisk musikk, da det gir en interessant krasj mellom det organiske og det digitale. Det at det synges på dialekt bidrar med å holde på et mer autentisk uttrykk. Som både vestlending og Canadier irriterer jeg meg over den ofte kunstige kvaliteten mange norske artister får når de synger på engelsk eller pseudo bokmål. Vær stolt av dialekten din!
Det andre som treffer meg relativt umiddelbart er bassen i låta. Både selve lydkvaliteten som treffer ganske hardt (på en god måte) samt de små synkoperte detaljene spredd utover. Dette gir en grei driv som bærer deg igjennom låta og blir også nokså effektfullt fjernet på enkelte steder.
I det hele er dette en sjanger jeg ikke lytter så mye til til daglig, men jeg er nokså overbevist om at mye av morgendagens store popmusikk vil ligne mer på det vi hører her enn det vi nå er vant til. Til ettertanke!
.jpg){kind=link}