Med hjerte for musikken
Jorun Christensen smiler og ler når hun forteller at hun kun kan 7 grep på gitar, mens i forelesning er hun priset av studentene sine for å være en fantastisk foreleser. Med kompetanse, talent og humor leder hun bachelorstudentene sine gjennom studiene med nydelige toner fra piano.
– Jeg er utdannet som klassisk pianist, og har undervist i grunnskolen og kulturskolen, og er nå her på UiA, smiler Christensen.
Til daglig har hun små grupper av studenter som hun trener i gehør. Gehør er menneskets evne til å skille mellom ulike toner og analysere musikalske strukturer. Studentene ligger på et variert nivå og har ulike instrumenter som sitt hovedfelt. For Christensen er det viktig å variere undervisningen, samt å finne en balanse mellom teorien i musikkhistorie og praksisen knyttet opp til didaktikken.
– Studentene må skjønne poenget i faget, og gjerne klare å trekke koblingen mellom de ulike fagene. Alt du lærer skal være matnyttig.
I tillegg til undervisningen i gehør har også Christensen undervisning i musikkhistorie. Selv har hun en forkjærlighet for den episke stilen, nemlig russisk musikk.
– Jeg var på studietur til St. Petersburg, den gang Leningrad, som førsteårsstudent i 1983. Dette var mitt første møte med den russiske musikken og The Mighty Five, som er Russlands fem store komponister. Det var fantastisk!
Humor gir trygghet
Christensen jobber aktivt med å bygge broer mellom de ulike fagene, der mye av forståelsen ligger i å knytte støttefagene opp mot hovedfaget. Fagfeltet har sterkt preg av å være best når studenter har varierende bakgrunn og kompetanse før de kommer inn på studiet, poengterer hun.
– Jeg liker å ufarliggjøre dette presset med humor. Litt humor gjør at det ikke er farlig å gjøre feil eller bomme, noe som skaper trygghet i gruppa og hos hver enkel student.
Christensen poengterer at det er viktig å utfordre studentene uten å presse, da både opp mot seg slev, faget og mot hverandre. I didaktikken underviser studentene hverandre, der de tar utgangspunkt i sin musikklitteratur for å formidlere dette videre, med god veiledning fra Christensen selv.
– Det er spennende å være med og administrere et studium. Ikke minst lærer jeg studentene godt å kjenne! Det gir masse energi, smiler
9 faste
- Hvilke historiske personer ville du hatt rundt middagsbordet og hvorfor?
Rachmaninov, Count Basie og Aretha Franklin. Rett og slett fordi jeg elsker sjangerbredde.
- Beskriv studentene dine med tre ord
Humørfylte, interesserte, og arbeidssomme (stort sett).
- Hvilken opplevelse fra UiA husker du best?
Da musikk- og dramastudentene satte opp et kunstnerisk prosjekt på søppelforbrenningsanlegget Returkraft. Utrolig gøy å tenke nytt og jobbe utenfor den tradisjonelle konsertarena.
- Verste flause under forelesning?
Husker godt en pinlig opplevelse: Min første musikkhistorieforelesning i russisk musikk for 35 studenter. Skulle overta etter min meget dyktige kollega Asbjørn Arntsen. Grudde meg veldig, og startet med å si ” Ja ja, det er ikke lett å hoppe etter Wirkola” Hvorpå en av studentene kjapt parerte “Hvem er Wirkola?»
Ble skremmende fort klar over generasjonskløften…
- Hva ville du gjort hvis du ikke var foreleser?
Sikkert et kjedelig svar, men har aldri tenkt på noe annet yrke enn lærer.
- Hva syntes du må til for å gjøre et fag spennende og interessant? Hvordan appellerer du til studentene?
Studentene må forstå poenget med faget. Derfor er det viktig å linke støttefagene opp mot hovedinstrumentet, som for de aller fleste studenter er hovedgrunnen til at de studerer musikk. Jeg forsøker å være konkret og praksisnær i min undervisning.
Jeg er opptatt av et godt klassemiljø med mye humor fordi jeg mener dette gir grobunn for trygghet og læring. Varierte arbeidsmetoder er en viktig motivasjonsfaktor.
- Hvilken bok leser du nå?
Fugletribunalet av Agnes Ravatn. En spennende og sterk bok om nære relasjoner. Utrolig bra språk!
- Hvilke hobbyer holder du nå på med utenom UiA?
Jazzballett og boksirkel. Og syforening, selvsagt.
- Drømmedestinasjonen?
De greske øyer. Favorittøyer er Naxos og Milos.
Tekst og foto: Vigdis Dikkanen
Leave a Reply