Den nyeste filmen om den berømte kjempeapen bærer på ånden fra den gamle filmklassikeren. «Kong: Skull Island» er actionfylt og nervepirrende, men makter i tillegg å ha dybden som karakteriserer originalen. Ikke bare er slåsskampene mellom Kong og diverse kjempeskapninger kreative og storslåtte, men tematikken i filmen er tankevekkende ‒ kanskje best eksemplifisert med replikkene «The planet doesn’t belong to us» og «Sometimes the enemy doesn’t exist until you start looking for it». Dette er en høyst underholdende og smart eventyrfilm, som ofte er genuint nifs (araknofober er herved advart).
En forskningsgruppe ledet av Randa (John Goodman) drar på en ekspedisjon til en hittil uutforsket øy i Stillehavet: Skull Island, kjent fra myter og legender. Forskerne har med seg en militæreskorte ledet av løytnant Packard (Samuel L. Jackson). Helvete bryter løs ved ankomst når en sint Kong dukker opp og slår ned alle helikoptrene. Ekspedisjonsgruppen blir redusert og splittet, og kampen er i gang for å overleve. Mennesket yppet seg mot naturen, men ante ikke hva konsekvensene ville bli.
Filmen er satt i 1973, og den kalde krigen utgjør et perfekt bakteppe for denne utforskningen av menneskets forhold til seg selv og hverandre, til naturen og evolusjonen, og bidrar til en viss apokalyptisk stemning over det hele. Tidssettingen tillater også et spenstig lydspor som inkluderer Black Sabbath, David Bowie og Creedence Clearwater Revival. Det åpner også for mye humor når gjengen møter på den eksentriske løytnant Marlowe (John C. Reilly), som har vært strandet på øya siden andre verdenskrig og er derfor helt uvitende om de dramatiske politiske og kulturelle forandringene hjemme. Hvor ble det av swingmusikk, for eksempel?
Skuespillerne for øvrig gjør gode jobber, og spesielt Samuel L. Jackson og John C. Reilly er frydefullt underholdende å se på. Den største kritikken jeg kan vende mot filmen er at enkelte av figurene virker flate og underutviklede, og de står desto mer i kontrast med de mer fargerike og iøynefallende personlighetene hos Packard og Marlowe. Spesielt fotografen Mason Weaver (Brie Larson), biologen San Lin (Jing Tian) og de fleste av soldatrollene er rimelig intetsigende.
Men det er en bagatell for det som er en såpass underholdende og tankevekkende film som denne. Det velstrukturerte manuset er krydret med smarte referanser til Gud, myter, religion, populærmusikk og Heart of Darkness, referanser som ytterligere utdyper tematikken. Mennesket blir så til de grader satt på plass i denne, som om Darwin skulle ha gjort det selv. Dette er ikke en film om menneske vs. natur, men heller om menneske vs. menneskets natur, som ofte er destruktiv overfor både naturen og oss selv.
Terningkast: 5
Tekst: Kristian Tyse Nygård
