Med en stjernespekket rolleliste, jazzpreget soundtrack og karakterer som utelukkende går i steppesko drømmer du deg bort i et anakronistisk, fargespraket og intens hyllest til musikaler.
La La land starter stort! Ikke overraskende når man har den unge og ambisiøse Damien Chazzelle som regissør. I en sang- og dansescene med praktiske effekter og uten klipping blir man introdusert til Mia og Sebastian, spilt av henholdsvis Emma Stone og Ryan Gosling. I løpet av sine første ti minutter overbeviser filmen alle om at den er en genuin musikal. Fargene er ekstravagante, alle vennene til Mia er tynne og vakre, koreografien er som tatt rett ut av et teaterstykke. Som i Whiplash, Chazelles forrige film, blir man dratt inn i noe ekstremt intenst, men slipper unna full oppslukelse takket være musikalens ironiske bakslør.
Scenen er altså satt, i en blanding av noir-L.A. og det moderne. De to drømmende karakterene kjemper hver sin kamp mot en verden som ikke skjenker dem noe. Sebastian ønsker å åpne en jazzklubb og til tross for sitt åpenbare talent og ekstremt gode utseende, sliter han med å få en jobb fordi han har en kjærlighet til jazzen bare han kan forstå. Mia på sin side er besatt av skuespillerdrømmen og sammen opparbeider de seg et romantisk forhold til hverandre gjennom stepping, sang og lystige samtaler langs lyktestolpe-belyste uendelige gågater uten mennesker.
De går på Griffith Obervatory og danser, de drar på jazzcafé og Sebastian prøver halvhjertet å inspirere Mia til å elske jazz, noe han med sin sjarm og polyester-dress klarer glatt. Jeg er ikke like overbevist Seb.
Så kommer John Legend i rollen som Keith, Sebastians musikervenn. Han river de begge ut av drømmene ved å ansette Sebastian i bandet sitt. På dette tidspunktet forsvinner kampen mellom det surrealistiske og realistiske, i de første ti minuttene etter Keith blir introdusert sitter man nervøst og venter på et musikknummer, stepping eller noen form for distansering som kan dra oss bort fra noe som blir litt for nære. De eskapistiske og egoistiske karakterene blir møtt med virkeligheten over en middag og vinylplater. Mia mister motet og seg selv, og gir nesten opp sine drømmer. Heldigvis redder Sebastian Mia ved å tilby henne en drømmejobb, for det eneste som betyr for disse karakterene er jo det de brenner for. Seg selv.
Mot slutten blir man igjen påminnet at dette egentlig skulle være en musikal, og alle følelsene jeg har nervøst holdt inne mens Seb og Mia har sin lille drakamp blir sluppet løs. Det er jazz, det er orkestermusikk, stepping, det er drømmescener og kjærlighet, jeg vet ikke om jeg skal smile eller gråte av dette plutselige følelsesutbruddet. Det blir for mye. Filmen slutter med et smil, for å forsøke å muntre meg opp igjen, men Seb og Mia har nettopp strukket seg ut av lerrettet og revet ut hjertet mitt, det eneste jeg klarer er å måpe. Du klarte det LaLa Land, du klarte å få meg til å elske deg.
Du burde se denne filmen og kaste din egen terning. Jeg velger heller å gi filmen en jazzmusiker. Ut av de åtte musikerne sporadisk navngitt i filmen er La La Land en Chet Baker. Få den med deg nå, før den blir heroinavhengig og fullstendig utspilt.
Tekst: Roar Skotte Frivold
Leave a Reply