Alma er en Islandsk film skrevet og regissert av Kristín Jóhannesdóttir. I hovedrollen finner vi Snæfríður Ingvarsdóttir som spiller en kvinne ved navn Alma som etter en traumatisk krig har flyktet til Island for å så senere bli innlagt på en institusjon for et mord hun ikke husker. Mysteriet ved filmens kjerne starter når kjæresten det var antatt hun drepte, plutselig dukker opp i live igjen og Alma blir frikjent og bestemmer seg for å drepe ham.
Dette var et spennende premiss, noe som virkelig gjorde min opplevelse interessant var at jeg gikk inn i denne filmen med null forkunnskap. Det eneste jeg visste var hvor lang den var. Så når filmen åpner med en høylytt krigsscene der vi møter hovedkarakter Alma som barn kom ting litt som et sjokk. Videre beveger vi oss 25 år frem i tid og barnestemmen til Alma fungerer som en slags forteller som husker hennes traumatiske fortid da den voksne Alma har fortrengt dette. I og med at jeg ikke visste noe annet om filmen følte jeg en underlig empati med karakteren som virker delvis forvirret over sin egen tilstand. Ellers bidrar den overdrevent hvite fargepaletten til filmen til en følelse av en småubehagelig klinisk situasjon.
Gjennom første akt går mye av fokuset mot å sette opp spørsmålet om hvor tilregnelig Alma faktisk er. Den interne dynamikken mellom pasientene på institusjonen og de ansatte er interessant og det er en verden jeg blir fanget opp av. Der filmen begynner å miste meg mere er når Alma slippes ut og vi begynner å løse mysteriet rundt hennes tidligere kjærestes forsvinning. Interessen holdes en stund mens vi får mange flotte bilder av Islands kalde, vakre natur. Så begynner noen mønster å føles repetitive. En blir sittende med noen spørsmål som jeg føler blir holdt tilbake lengre enn det trengte.
Oppsummeringsmessig så vil jeg si at filmen først å fremst er vakker og har et interessant visuelt uttrykk, mange spennende referanser til historiske kunstverk og tekster og en god dose av Islandsk særegenhet. Likevel føler jeg at plottet faller litt for stilen.