Inneholder spoilere
På en gårdsplass i Berlin står en ring med små barn og leker et eliminasjonsspill. I midten står en glad pike, som peker ut de andre, tur for tur. Slik går reglen hennes: «Just you wait a little while, the nasty man in black will come. With his little chopper, he will chop you up!»
Det å gå på cinemateket er som å gå på kunstutstilling. Selv om gamle klassikere ofte er mer reserverte, litt tregere og noe mer krevende å følge med på enn filmer fra dagens Hollywood- produksjon, mener jeg at slike filmer har en egen verdi. Hva denne verdien består av klarer jeg kanskje å forklare igjennom en anmeldelse av filmen som ble vist 1.desember på Cinemateket i Kristiansand: M.
M (1931) er den første lydfilmen til regissøren Fritz Lang. Undertittelen på filmen sier «Eine Stadt sucht einen Morder» eller «En by søker en morder». Filmens karakter er mørk og dyster; noe som nemlig kjennetegner stilen film noir. Film noir (mørk film) bruker kontrasten mellom lys og skygger som et sentralt virkemiddel og dreier seg ofte rundt kriminalsaker; M skildrer nemlig hvordan en by og et samfunn utvikler seg i lyset av en barnemorder på frifot. Denne situasjonen kan gi assossiasjoner til «Pesten» av Albert Camus – da det i stedet for en morder, er en pest som herjer. Skildringene av menneskers reaksjon på noe de ikke kan kontrollere minner mye om hverandre; i begge tilfellene leder dette til massehysteri og det blir vist hvordan en utenforstående faktor kan infisere et samfunn med økende mistillit. I «M» blir menn på gata anklagd for å være morderen, bare de slår av en prat med et barn i forbifarten. Innbyggerne prøver slik å hanskes med problemet, ved å beholde en slags form for kontroll over det ukontrollerbare. For er det ikke bedre å gjøre noe under en krise, enn ikke å gjøre noen ting? Det blir også utført titalls arrestasjoner av uskyldige mennesker. Denne utbredte holdningen kan komme som et resultat av rådløshet, fortvilelse og frykt.
I filmen snur Fritz Lang nærmest opp ned på skurkens rolle, slik at en nesten kan få sympati for barnemorderen, Hans Beckert. Skuespiller Peter Lorre passer perfekt fremvisningen av Beckert. Han maler et bilde av en skremt skikkelse med krummet rygg som smyger seg rundt i Berlins gater, alltid med et blikk over skulderen. Selv om det i realiteten er han selv som forfølger små piker, kan det virke som om han tror at han selv blir forfulgt.
Splittelse er her et nøkkelord. Gjennomgående blir Beckerts ansiktsuttrykk skiftet, noe som kan vise til en plutselig identitetssplittelse. Beckert viser flere ganger tendenser til å ha psykiske lidelser. Speilscenen er kanskje det første hintet til dette: Beckert tvinger hjørnene av munnen nedover med de to pekefingrene sine, og går plutselig fra et sløvet uttrykk til at to vidåpne øyne stirrer intenst på sitt speilbilde. Speilscenen i filmen Joker (fra 2019) er merkelig lik. Referansen kommer fram ved at Joker tvinger fram et smil med pekefingrene, for så at de vender munnvikene nedover, før de til slutt tvinger fram «smilet» igjen: samtidig triller en sort tåre. Også i Joker skal det ikke mye til før man får sympati for skurken. Denne referansen kan vise til M’s tidløshet: det er ikke uvanlig at mennesker, på grunn av deres egen lidelse, påfører andre lidelse.
«We’re doing our job because we have a living to make. But this monster has no right to live. He must disappear. He must be exterminated, without pity … without scruples.»
Senere i filmen er mange lystne på at morderen skal få sin rette straff, og mange vil at Beckert skal henrettes. Men risikerer ikke da tilskuerne – selv mødrene til Beckerts ofre – å selv medvirke til mord? Her stiller Fritz Lang et interessant spørsmål: er det mindre galt å drepe enkelte individer enn andre? Den kriminelle gruppen som prøver å få klørne i Beckert, er også de som vil dømme han. Men i sitt oppdrag klarer de å ta liv av flere sivile menn. Gjør dette dem noe bedre enn barnemorderen? Og hvorfor skal en gruppe menn ha retten til å dømme en morder, når de selv alle er mordere? Under jakten blir Hans Beckert merket med en hvit M, som symboliserer at det er han som er morderen. Kan denne M-en være med på å blinde de rundt – slik at de ikke enser de andre morderne som befinner seg rett framfor dem?
Friedrich Nietzsche sa en gang: «If you kill a cockroach you are a hero. If you kill a butterfly you are bad. Morality has aesthetic standards.» Selv om dette ikke er helt sammenliknbart mellom barn og voksne, ligger det noe i det: i begge disse tilfellene ligger det en underliggende rangering av liv opp mot hverandre. Fritz lang stiller seeren flere etiske spørsmål: Burde man få en strengere straff for å drepe barn enn for å drepe voksne menn? Kan man måle menneskeliv opp mot hverandre? Er en morder like skyldig – eller kan han klandres – om han er mentalt syk? Hvem er god, og hvem er ond?
Dette er en film som følger deg langt etter du har forlatt kinosalen, fordi du sitter igjen med så mange ubesvarte spørsmål. Fritz Lang gir oss mulighet til å tolke selv, og seeren inkluderes slik på en helt annen måte enn i filmer som legger en bestemt moral framfor oss på et fat. Etter å ha sett M satt jeg derfor igjen med en følelse av å ha lest en symbolrik novelle, som jeg fremdeles ikke forstår. Det er også det som gjør denne filmen til en kunstopplevelse, og derfor jeg vil anbefale den til de som interesserer seg for filmer bestående av en slik verdi. M er også en visuell opplevelse, med originale og kreative bilder. Om jeg skal peke ut noe negativt så gikk enkelte deler litt tregt, noe som etter min mening gjorde at intensiteten daffet litt av. Lyden var i tillegg ganske skarp – men noen tekniske skavanker må man da regne med i en film fra 1931.
Anmeldelse: 5/6
