Inneholder spoilere 

Ja, hva er et menneske? «Mennesket (Homo sapiens) er en art primater i menneskefamilien (Hominidae) […] Et av menneskets viktigste karaktertrekk er oppreist gange, noe det begynte med for over fire millioner år siden […] Et annet og minst like grunnleggende kjennetegn er evnen til talespråk.» (SNL, 2021)  

De fleste av oss kjenner til begrepet kunstig intelligens, også kalt AI (artificial intelligence). I lyset av framskrittene til denne teknologien følger mange spørsmål, deriblant dette: vil utviklingen av AI gjøre at roboter til slutt bli så intelligente at de – i stedet for å virke som et verktøy til vår fordel – gjør opprør og snarere prøver å styrte mennesket? I dag er ikke dette en ny problemstilling. Men la oss spole ca. 40 år tilbake i tid – da kunstig intelligens hadde fått stor oppblomstring som en helt fersk teknologi! 

Blade Runner er en innflytelsesrik science fiction – og kultfilm fra 1982. Særlig kjent er den for å ta opp nettopp denne problemstillingen. Filmen er regissert av Ridley Scott, og basert på romanen «Do Androids Dream of Electric Sheep?» (1968) av forfatter Philip K. Dick. I hovedrollen finner vi selveste Harrison Ford, som spiller dusørjegeren Rick Deckard, tilhørende en gruppe i polititjenesten kalt Blade Runners. En Blade Runner har i oppgave å «pensjonere» de såkalte replikantene som befinner seg ulovlig på jorden. En replikant er en biokonstruert androide, som er laget for å likne mest mulig på mennesker. «More human than human» er mottoet til Tyrell Corporation; selskapet som produserer replikantene. Mottoet sier også noe om replikantenes overmenneskelige styrke, som selvfølgelig viser seg å være til antagonistenes fordel. Likevel er det én detalj som gjør at maktfordelingen er jevnere enn som så; replikantene har en levetid på fire år; inni seg har de altså en tikkende klokke som vil stoppe om kort tid. På grunn av denne tidsbegrensningen gjør de opprør, i et forsøk på å forlenge deres levetid. 

Som nevnt så er det enkelte egenskaper som grovt sett skiller oss fra ikke-menneskelige dyr, deriblant oppreist gange og talespråket. Men hva er det som skiller oss fra fremtidens mulige androider, som både kan gå oppreist, kan snakke, og er på kontinuerlig oppdrag i å etterlikne oss? Er det fornuften? Selverkjennelse? Eller følelser – og evnen til å føle empati? 

  1. februar 2016 ble roboten Sophia aktivert, og siden da har den fått mye oppmerksomhet. Roboten har en evne til å etterlikne gester og menneskelige ansiktsuttrykk. På en konferanse i 2017, hvor Sophia (som første robot i historien) ble tildelt eget statsborgerskap, sa den følgende: «I strive to become an empathetic robot».

Hvis roboter klarer å utvikle eller kopiere fornuft i fremtiden, samt følelsesmessig respons som empati – hva er det da som skiller oss fra dem? I Sophias tilfelle er svaret enkelt: robotens konstruksjon. Det at Sophia er konstruert av uorganisk materiale, vil alltid utgjøre en klar, vesentlig forskjell. Bestående av gummi, stål og akryl, er og forblir man en robot, uavhengig av om man har et statsborgerskap i Saudi Arabia.  

La meg nå trekke fram replikantene i Blade Runner, og spørre på nytt: hva er det som skiller oss fra biokonstruerte androider? Noen egenskaper som tidligere nevnt kjennetegner mennesket er selverkjennelse, evnen til å tenke rasjonelt og til å føle.  

I filmen trekker replikanten Pris inn det kjente utsagnet til filosofen René Descartes: «jeg tenker, altså er jeg». Argumentet legger til grunn at siden Pris tenker, så må – i alle fall hennes tenkende «jeg» – eksistere. Siden hun har en forståelse av dette jeget, virker selverkjennelsen å sitte på plass.   

Hvis replikanter ikke er rasjonelle, så hadde de mest sannsynlig godtatt at deres levetid er begrenset. De ville nok heller ikke sett på seg selv som noe mer enn konstruerte «maskiner», som ikke har like stor rett som mennesket til å leve et fullt liv.  

Replikantene Roy Batty og Pris gjør det derimot tydelig overfor androideskaperen J. F. Sebastian at dette ikke er deres tankegang:  

Roy: «We’re no computers, Sebastian. We’re physical.» 

Pris: «I think, Sebastian. Therefore I am». 

  1. F. Sebastian er ansatt hos Tyrell Corporation, og kjenner replikantenes «far» Eldon Tyrell. Pris støter derfor «tilfeldigvis» på J.F. Sebastian, gjør seg venn med ham, og manipulerer ham. Alt dette gjør hun slik at hun kan nå sitt eget mål; nemlig å forlenge sin egen levetid., Pris forstår at hun igjennom J.F. Sebastian kan få kontakt med Eldon Tyrell, som er hennes eneste kilde for å nå dette målet. Denne handlingen kan sies å være formålsrasjonell: altså at man velger det mest effektive middelet for å realisere målet med en handling. Pris’ mest effektive middel er J.F. Sebastian. (Wikipedia, 2017)

Det faktum at replikantene gjør opprør, peker mot at de evner å tenke kritisk og betviler det som blir lagt framfor dem som en åpenbar sannhet. Kanskje kommer dette av at de selv ser deres verdi som større enn som så. Replikantene handler ut ifra praktisk rasjonalitet: hadde de latt seg pensjonere, så hadde de ikke visst hvordan å oppnå det beste eller mest ønskelige resultatet for dem selv.  

Da gjenstår følelser. Rachel (Sean Young) er en replikant, men dette er hun riktignok uvitende om. Da Deckard legger papirene på bordet blir hun sønderknust. Det livet hun tror hun har levd, er egentlig ikke hennes, men en annens minner, implantert i hjernen hennes for å få henne selv til å tro at hun er et menneske. Rachel og Deckard utvikler også et romantisk forhold, og hun viser tegn til empati ved at hun redder livet hans. Det finnes altså flere eksempler i filmen som peker mot at replikantene faktisk har følelser; de uttrykker både sorg, kjærlighet og empati.  

Ut av disse resonnementene er det svært mye som tyder på at replikanter både er selvbevisste -, rasjonelle – og følelsesladde vesen. Da koker alt ned til én forskjell mellom replikanter og mennesker: replikanter er ferdigkonstruerte, mens mennesker utvikler seg fra små celler til voksne individer. Sett bort ifra deres styrke, kan jeg ikke se noen annen forskjell mellom replikanter og mennesker enn at replikantenes skapelse bryter med naturens lover. 

Men har skapelse noe å si for menneskeverd? Antagonistene i filmen, Roy Batty og Pris, er blant replikantene som Deckard har fått i oppdrag å utslette. Når sant skal nevnes kan det settes spørsmål ved flere av deres handlinger. Jeg vil likevel spørre om de utelukkende er onde skurker. Grunnen til at Deckard i utgangspunktet jakter på dem, er jo fordi de er replikanter. Men hva er motivasjonen deres for å kjempe og gjøre opprør? Jo, at de snart dør. Og hvorfor vil de ikke dø? Kanskje fordi de verdsetter det livet som er gitt dem. 

I en av de siste scenene kommer dette særlig tydelig fram. Vi befinner oss i et intenst kappløp mot døden der Roy Batty jager Deckard. Deckard tar sats og hopper fra taket av en bygning til en annen, men rekker ikke fram og blir hengende fra kanten. Roy hopper etter, og lander på det andre taket med god margin. Så tar han tak i Deckard sin hånd og lar ham dingle i løse lufta. Ut ifra slike liknende scener i andre filmer, kan man forvente og tro at Deckard skal bli kastet utfor. Overraskende nok er det ikke dette som skjer. Roy trekker Deckard inn på taket, for å spare livet hans. Så følger hans berømte monolog, kalt «Tears in Rain»:  

“I’ve seen things you people wouldn’t believe. Attack ships on fire off the shoulder of Orion. I watched C-beams glitter in the dark near the Tannhäuser Gate. All those moments will be lost in time, like tears in the rain. Time to die.”  

I tillegg til at dette er et typisk eksempel på Blade Runner sitt vakre, poetiske innhold, viser denne scenen at Roy evner å handle empatisk, og velger bort hevnlysten sin. Denne handlingen stemmer overhodet ikke overens med det negative bildet vi tidligere har fått av replikanten, og vrir totalt om på antagonistens rolle. Det blir altså uklart hvem den egentlige skurken er.   

Til slutt er det verdt å nevne at Blade Runner er en fantastisk visuell opplevelse. Ridley Scott har en magisk evne til å mikse sammen ro og spenning – som skaper en helhetlig mystisk stemning. Eksempelvis presterer Scott å gjøre selv dødsscener magisk vakre; denne kontrasten vedlikeholder den mystiske karakteren. Musikken bidrar også til dette; med sin synthesizer mestrer Vangelis å skape en unik musikkopplevelse. Ikke uten grunn blir dette lydsporet regnet som en av de beste noen gang. Særlig kjent er «Love Theme», med sin romantiske melodi fremført av en tenorsax.  Musikken følger scenene som særlig metallisk og svevende, tidvis mørk, og tidvis glitrende og melodisk. Sammensetningen av magiske scener og metallisk musikk gjør helheten til en strøm av utenomjordisk magi.  

Blade Runner er en utrolig og sammensatt filmopplevelse. Samlet gjør poesien, musikken, de magiske bildene og dype, filosofiske spørsmålene at Blade Runner kanskje er den beste filmen jeg har sett. 

 

Vurdering: 6/6  

Forfatter

, , , , , , , , , , , ,
Latest Posts from Unikum

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.