Café Society handler om Bobby Dorfman (Jesse Eisenberg) som reiser til onkelen sin Phil (Steve Carrell) i Hollywood for å finne seg jobb. Der ender han også opp med å finne kjærligheten, i Vonnie (Kristen Stewart), som er Phils sekretær. Bobby faller pladask, men Vonnie er allerede tatt av en gift mann. Da det blir slutt mellom Vonnie og den gifte mannen får Bobby sin sjanse, for så å miste den når den andre skiller seg, og vil ha Vonnie tilbake. En knust Bobby reiser så hjem til New York og driver en nattklubb med broren, og her er det «Café Society» som vanker.
Filmen er skrevet og regissert av Woody Allen, og har i tillegg til hovedrollene med seg både Blake Lively og Anna Camp i mindre roller. Kristen Stewart finner seg igjen i en kjærlighetstrekant, men denne gangen spiller hun ganske annerledes enn det jeg har sett henne i før. Hun har mer dybde og personlighet enn jeg har sett tidligere. Hun og Eisenberg spiller godt sammen i denne filmen.
Historien er satt på 1930-tallet og har Hollywoods gullalder skinnende gjennom filmen. Estetisk sett er filmen veldig fin, noe som ikke er overraskende siden den er regissert av Woody Allen. Den har et gjennomgående gult lys i seg, spesielt i scenene fra Hollywood. Samtidig har du musikken for å sette stemningen hele veien, selv om den noen ganger føltes litt påtatt. Settingen er satt både i det gode livet i byen blant de rike, og også fra forstaden der familien til Bobby bor. Filmen har også en forteller, som gir det hele en følelse av at det er en historie fra fortiden.
Familiens rolle i filmen føler jeg er mest humoristisk. Du har en litt karikert jødisk familie, med moren som alltid kjefter på faren, søstera som er gift med en tøffel, og broren Ben (Corey Stoll) som er en mafiaboss. De morsomme elementene kommer stort sett fra mafiabroren som plaffer nede både den ene og den andre.
Kjærlighetshistorien til Bobby og Vonnie skal være stor og vond, men jeg kjøpte den ikke helt. Den er fin, men jeg savner dybde. Spenningskurven i filmen er ganske flat, og jeg fikk ikke noen store følelser. Likevel koste jeg meg veldig med 1930-talls-settinga, de gode fargene og bildene, musikken som fikk meg til å smile, og å se gode skuespillere på skjermen. Om du vil ha en grei kjærlighetsfilm, med litt humor og glitter, er denne helt innafor å se.
Tekst: Katrine Tveito
