Filmanmeldelse:Hail Caesar!

Hva har Jesus, Hollywood på 50-tallet og kommunisme til felles? De er alle sentrale elementer i Cohen-brødrenes nyeste film «Hail Caesar!», en underholdende gåte som spesielt filmnerder og de filosofisk anlagte har mye å hente fra.

Det satiriske blikket på det gamle Hollywoods mest populære sjangre som westernfilmen, musikalen og episke kostymedrama byr på mange absurde og morsomme scener som skuespillerne synes å trives i, men Cohen-brødrene leker med skillet mellom fiksjon og virkelighet på en fengende måte som gir filmen dybde.

«Hail Caesar!» er en film med løgn, bedrag, hemmeligheter og spørsmål rundt identitet og virkelighet fortalt med mye humor – kort sagt en veldig smart og fornøyelig film som får meg til å tenke på Cohen-brødrenes tidligere film «The Big Lebowski».

“En helt vanlig dag på jobben”
Eddie Mannix (Josh Brolin) er topprodusenten i filmstudioet Capitol Pictures i 1950-tallets Hollywood. Jobben hans er å holde styr på gjengen med eksentriske regissører og ville skuespillere for å sikre både studioet, de ansatte og han selv et godt navn og rykte i verden utad – en utfordring med sladderpressen konstant på nakken i form av tvillingene Thora og Thessaly Thacker (begge spilt av Tilda Swinton).

Problemene hoper seg opp i løpet av det vi bare kan anta er en helt vanlig dag på jobben for Eddie. Under innspillingen av prestisjefilmen «Hail Caesar!» – som handler om livet til Jesus – blir filmens og studioets største stjerne Baird Whitlock (George Clooney) kidnappet av kommunister. Den ugifte skuespillerinnen DeeAnna Moran (Scarlett Johanson) blir gravid og risikerer skandale i denne konservative tiden. Westernstjernen Hobie Doyle (Alden Ehrenreich) blir tvunget til å spille i en fisefin overklassekomedie, en rolle han ikke passer til i det hele tatt. Greier Eddie å løse opp alle disse flokene med studioets rykte i behold?

“Would that it t’were so simple”
«Hail Caesar!» er en film hvor alle lyver til hverandre og alle må sjonglere med forskjellige identiteter. Skuespillerne må hanskes med det å være forskjellige fra rollene de spiller i filmene sine, men også imaget de må presentere for omverdenen, og denne konflikten er sentral for mye av humoren i filmen. F. eks har Whitlock alltid på kostymet som han ble kidnappet i, selv hos kidnappere sine. På en måte slutter han aldri å være karakteren sin fra den fiksjonelle «Hail Caesar!»-filmen, en romersk offiser som ser lyset i form av Jesus Kristus. Denne parallell blir morsom etter hvert som Whitlock engasjeres i diskusjoner om kommunisme med kidnapperne sine. Ifølge kommunistene selv er denne ideologiens virkelighet gjort til en eksakt vitenskap, noe som bare kan beskrives som naivt, men som illustrerer filmens interesse for spørsmål rundt virkeligheten.

Den eneste som er helt og holdent seg selv er Hobie Doyle, som praktisk talt er en virkelig cowboy som tilfeldigvis ble en filmstjerne. Han er ikke uærlig, men blir dradd av gårde av krefter større enn ham selv (studiosjefene) til å spille en rolle han ikke passer for. Dette fører til en veldig morsom scene hvor regissøren Laurence Laurentz (Ralph Fiennes) instruerer Doyle i hvordan si replikken «Would that it t’were so simple» med en britisk uttale, noe som kræsjer totalt med Doyle sin sørstatsdialekt. De gjentar replikken til hverandre så mange ganger at det blir latterlig, og understreker det umulige i å si en kunstig replikk på en naturlig måte.

Bruddet mellom det kunstige og det virkelige
Dette er en film hvor vi ser overdådige scener som fortoner seg som drømmer helt til vi rykkes tilbake til virkeligheten, som tross alt bare er et filmsett. Mye av humoren i filmen stammer fra dette bruddet mellom det kunstige og det virkelige, ikke minst i filmen selv. Dette er tross alt en film som heter «Hail Caesar!» som handler om innspillingen av en film som heter «Hail Caesar!» og hvor filmskuespillere spiller filmskuespillere. Identitetskriser florerer, og heltene er de som er mest ærlige, eller i det minste greier å leve best mulig med sine nødvendige løgner.