Originaltittel: Hannah Sjanger: Drama Regi: Andrea Pallaoro og Orlando Tirado Manus: Andrea Pallaoro Med: Charlotte Rampling,Andre Wills, Jean-Michel Balthazar, Luca Avallone, Simon Bisschop og Stéphanie Van Vyve Norgespremiere: 13.04.18
Hvordan kan man visualisere en film om en pensjonist for å vise at det er verdt å leve videre selv når du er over 70 år? Veldig lite, ser det ut som.
Filmen foregår i Belgia og språket er fransk. Så her må man følge litt med på teksten. Så tung som filmen er, gjør ikke fremmedspråket det lettere. Den første scenen gir oss nøkkelen til hvordan karakteren vi skal følge er. Vi møter Hannahs dramaklasse som holder på med forskjellige teknikker; de sitter i ring og lager rare lyder. Alle holder hender for å føle seg samlet, alle lager grimaser og uttrykker seg. Men ikke vår protagonist. Med en gang timen er over, er hun på vei hjem til sin mann. Hun lager kveldsmat, de setter seg ved spisebordet på kjøkkenet og spiser.
Neste morgen tar de på seg finklær og tar en drosje. Det ser ut som om de skal ett sted. Men nei, Hannahs mann er dømt for en kriminell handling vi ikke får vite hva er. Hun reiser hjem alene, kommer hjem til den tomme leiligheten og sitter på den høyre sengekanten hvor hun pleier å sove. Neste morgen fortsetter hun hverdagen som vanlig. Hva gjør du som en pensjonist uten din nærmeste, som du har delt et helt liv med? Denne tonen setter regissør Andrea Pallaro. Det er stille, altfor stille.
Strukturen til filmen er veldig stram og fargeløs. Her får vi ikke vite hvorfor dette skjedde, hva som fikk det til å skje. Hvor i Belgia er vi? Ingen svar. Man må følge nøye med for å få med seg hendelser som kan gi oss noe informasjon. Før ektemannen blir dømt ser vi aldri Hannah snakke med politimenn, advokater eller familien før han blir innelåst. Filmen reflekterer mye av Hannah som person og hennes liv slik det er nå. Jeg fikk umiddelbart assosiasjoner til min gamle mormor på den andre siden av jordkloden. Bortsett at hennes ektemann er død. En annen lik pensjonist som Hannah, med null ambisjoner om å prøve å leve livet. Selv om denne situasjonen ikke er helt lik, ser det ut som tanken bak filmen kan ligne en smule.
Fy søren, så minimalistisk og miserabel denne filmen er. Ingen interaksjon. Hannah sier bare noen få setninger her og der. Ofte og gjentagende ser vi henne kle på klær, ta av klær. Den tynne og svake kroppen, som visner dag for dag. Ingen soundtrack, kun lyden av hverdagen. Hannah er en film som blir veldig tørr, litt for tørr. Det føles nesten ut som om det er en slags vlogg du følger med på, ikke en film. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig.
Filmen prøver å bygge opp til det punktet hvor Hannah endelig sprekker. Og dette punktet er faktisk verdt å se på. Selv om Charlotte Rampling ikke har vært med i så mange kjente filmer, annet enn “Assassins Creed” og “The Duchess”, leverer hun likevel. Jeg vil ikke gå så langt som å si at denne filmen er helt søppel. Hannah er delvis sjarmerende, også er det litt spennende å følge med siden man får ikke så mange svar i løpet av filmen. Filmen har med andre ord sine øyeblikk. Du kan sjekke den ut på kino den 13.04 og dømme selv. Men tenk heller at det skal være for studiets skyld.
Tekst: Thea Gvalia
