Originaltittel: Lady Bird Sjanger: Drama/ komedie Regi: Greta Gerwig Manus: Greta Gerwig Medvirkende: Saoirse Ronan, Laurie Metcalf, Tracy Letts, Timothée Chalamet, Odeya Rush, Lucas Hedges, Beanie Feldstein,Jake McDorman, Marion Cotillard, Lizzy Caplan, Jared Harris Norgespremiere: 16. mars 2018
En fortryllende fortelling om det å bli 18 år. Traileren gjør at filmen ser ut som en helt vanlig “coming out story”, men jeg kan love deg at filmen drar i alle spaker.
Mange vil kanskje se vekk fra denne filmen og tenke at en historie om ei jente som skal bli
18 har vi sett før. Det er ikke tilfelle her. Flere på pressevisningen endte opp med tårevåte
øyne. Filmen har markert seg som en varm og trist suksess takket være de
barmhjertige karakterene filmen har å by på.
Saoirse Ronan er ’’Lady Bird’’ Christine. Hun er ikke bare en vanlig jente som sliter med å
finne seg selv. Dette er hennes siste år hvor hun kan ha det gøy og oppleve noe nytt i sin
barndomsby. Jeg kan forstå denne følelsen veldig godt, takket være de mest
realistiske linjene levert på storskjermen. Forholdet mellom henne og hennes mor (Laurie Metcalf), som jobber som psykolog, er så gjenkjennelig å se på. Det er ikke at Christine
ikke skjønner at moren hennes bryr seg, hun forstår det. Altfor godt, men velger å ignorere
hvor vondt det gjør å ikke høre at du gjør det bra her i livet. At familien sliter økonomisk, at hun gjør det dårlig på skolen og at vennegjengen hennes ikke er stor. Moren hennes forstår ikke at tilbakemeldingene hun gir gjør Christine så trist. Christine forstår ikke hvorfor hennes mor blir sint. De begge har så sterke personligheter fordi de er mer like enn det de vil innrømme. Jeg har ikke opplevd så god kjemi mellom en datter og en mor i en film på lenge.
Filmen har mange tårevåte scener, hvor de krangler og det ser ut som om hele
skjermen blir revet i fillebiter. Slik familiekrangler er. Filmen viser ofte mange av problemene moren sliter med, og du ser at alt hun gjør er for at datteren skal ta de riktige valgene. Men de valgene hun vil at Christine skal ta, og de valgene Christine tar, er ikke nødvendigvis like.
Det som redder Christine vekk fra de stressende tingene er navnet hennes, som hun har gitt
seg selv og hennes venninne Julie (Beanie Feldstein). I motsetning av henne er Julie
akademisk flink, kan synge og elsker mat. Christine og Julie er bestevenner; du ser dem ha det gøy, spise mat sammen, snakke om gutter og henge på fritiden. Akkurat som vanlige tenåringer gjør. I motsetning til “Lady Bird”, har Julie det ganske greit. Men bare på utsiden. På innsiden har hun selv problemer som vi finner ut av senere i filmen. Sammen blir de med i en teaterklasse, hvor Christine får sin første forelskelse. Det ender med et forhold som ikke går helt som planlagt. Og enda en tårevåt avsløring. På veien møter vi en del andre karakterer, uten at jeg vil røpe flere av dem.
Som alle tenåringer vokser Christine av alt hun opplever. Og det ser vi. Derfor har
man lyst til å heie på henne hele veien. Hun er en dyp og kjærlig jente med et stort hjerte.
Alt det gale hun gjør i filmen betyr ikke noe for oss, fordi vi vet og forstår hvorfor hun gjør det. Man kan ikke gjøre noe annet enn å gi en stor applaus til regissøren som tydeligvis elsker disse karakterene, og det synes i filmen.
Lady Bird er filmet i en ren og moderne stil. Litt som å se på en velutformet instagramkonto. Mange farger, flotte små lokaler og kule hipster-sanger satt sammen til et soundtrack. Alt dette gir en god følelse når du ser på skjermen. Det er litt som å se på stilen til Christine: hennes rødfargede hår og klær som ikke passer sammen.
Gjør deg klar for sære kutt-scener og morsom kamerabruk. Jeg anbefaler denne filmen på det
sterkeste – og håper å se så mange som mulig i kinosalen. Hvis du er glad
i drama og komedie, er Lady Bird noe for deg. Jeg kan love deg at du vil forlate kinosalen med
en varm og god følelse i magen – etterfulgt av litt gråting.
Tekst: Thea Gvalia
