Filmplakat til en ny premierefilm psykosia

PSYKOSIA er en dansk film og er den første langfilmen fra regissør Marie Grahtø. Filmen forsøker å utforske temaer som selvmord, psykose og institusjonalisering, direkte inspirert av Grahtøs egne opplevelser i 20årene. I filmen møter vi selvmordsforskeren Viktoria (spilt av Lisa Carlehed) som har blitt kalt inn til et kvinnelig mentalsykehus for å forsøke å behandle pasientent Jenny (spilt av Victoria Carmen Sonne). Gjennom spilletiden blir vi dratt inn i en desorienterende, og til tider ubehagelig, virkelighet. Likevel finnes det glimt av pervers glede også. Ved bruk av mange interessante visuelle og auditive virkemidler får vi skildret spekteret av krefter som opererer i et “sykt” sinn.

I PSYKOSIA har Grahtø greid å skape et meget distinkt og unikt uttrykk. Det som traff meg først var musikken i åpningssekvensen. Musikk brukes sparsomt gjennom hele filmen, men dette gir de korte musikalske øyeblikkene egenvekt. I åpningen hører vi komplekse klanger som er vanskelig å plassere instrumentmessig. Videre er det en del bruk av diegetisk musikk (dvs. musikk som karakterene i filmen også hører) i form av gruppesang i institusjonen, dialog som plutselig blir melodisk, og en flott korsekvens mot slutten. Mest interessant er det når en karakter spiller piano og vi senere får flere viderespinninger av den musikken som bakgrunnsmusikk.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

To damer i barokk antrekk ser melankolsk utover intet
Foto: Pressebilde PSYKOSIA

Det visuelle språket formidler også en følelse av ubehag. Flere rom i psykehuset har en nesten ubehagelig klinisk fargepalett som kontrasteres med rikere, mer harmoniske rom der de “friske” oppholder seg. Karakterer blir ofte også rammet inn i bilder som føles enten ubehagelig nærme eller ubehagelig fjerne. Karakteren Jenny er også overbevist om at hun trives best i mørket og mange scener utspiller seg i dermed i utydelig lys. I tillegg til disse enklere virkemidlene, desorienteres seeren enda mer gjennom utydelig kronologi, forvrenging av tidshastighet, hallusinasjoner og av og til meget bråe kutt.

Alle disse grepene gjør at en klamrer seg fast til filmens kjerne, nemlig dynamikken mellom Viktoria og Jenny. De settes opp som kontrasterende personer og bruker mye tid på analysere hverandre og ha små og store maktkamper. De ender likevel begge opp med å utvikle et empatisk syn på deres ulike utfordringer.

Så hvordan fungerer alle disse elementene i helheten, og får filmen formidlet det den prøver? Jeg synes personlig at plottet faller litt for selve teknikken. Det er også litt vanskelig å trekke frem noe tydelig budskap. Likevel tror jeg at det ikke er slik filmen nødvendigvis er ment for å oppleves. Stil over substans er ikke nødvendigvis noe negativt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Et mørkt landskap med mange hvite engler døde på bakken
Foto: Pressebilde PSYKOSIA

Når en først begynner å se filmen prøver man fort å sammenligne den med lignende filmer som Shutter Island eller One Flew Over The Cuckoo’s Nest. Selvfølgelig har settingen mye med dette å gjøre. Men etterhvert som filmen utspiller seg, blir det tydeligere at dette er noe du ikke har sett før. Filmen har for det første en mye mer empatisk tilnærming både i stil og substans. Det er ikke noe mysterium som skal løses, det er ikke en tydelig makt å overkomme. Det er heller en kompleks tilstand som skal oppleves.

Som en som har jobbet litt med psykisk utviklingshemmede kjenner jeg litt til kreftene som mange kjemper imot når de har det vanskelig. Tematikken er tabubelagt og vanskelig. PSYKOSIA er på mange måter ikke en “lett” film å se, men den gjør virkelig det god kunst gjør best: Den kommuniserer gjennom å stimulere. Den setter oss utenfor oss selv.

Forfatter

, , , , , , , , , , , , , , ,
Latest Posts from Unikum

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.