Filmanmeldelse: Ready Player One

Orignialtittel: Ready Player One
Sjanger: Action, sci-fi
Regi: Steven Spielberg
Medvirkende: Tye Sheridan, Olivia Cooke. Ben Mendelsohn, Lena Waith mfl.
Norgespremiere: 28. mars 2018

Året er 2045 og folk bruker ikke lenger tiden sin i vår verden. Den bruker de i OASIS – et virtuelt videospill hvor du kan være hva du vil, gjøre hva du vil og samle penger du til og med kan bruke i den virkelige verden.

For fem år siden døde skaperen av spillet; James Halliday (Mark Rylance). Rett etter hans død slapp han nyheten om at det var tre egg i spillet, og den som finner eggene vinner eierskap til spillet og hele hans formue. Wade, Gametag: Parzival (Tye Sheridan), Aech (Lena Waith) og Art3mis (Olivia Cooke) finner raskt sammen for å prøve å finne alle eggene før den onde organisasjonen IOI finner de først.

IOI, med Nolan Sorrento (Ben Mendelsohn) som en hensynsløs sjef, har siden Hallidays død hatt kontroll over spillet. De har kontroll over hva som skjer med folk med gjeld i spillet og over hva ting koster. I tillegg har de satt i gang et team som hele tiden prøver å finne eggene og knekke kodene for å komme videre. Men IOI ikke nok kontroll til å gjøre endringer utenfor Hallidays strenge oppsett. Kampen er raskt igang og spenningen er på topp gjennom hele filmen. Neglene mine forsvant helt etter bare en halvtime.

Filmen er basert på en bok av Ernest Cline, og han har også vært med på å skrive manuset til filmen. Det lover ofte godt for dem som har lest boken. Filmen er full av popkulturreferanser som alle som liker film, spill og musikk vil elske. Er du som meg; spesielt glad i 80-tallet, vil du nesten riste av alle de morsomme små hintene og referansene til ymse navn. Soundtracket i filmen gjør det vanskelig å holde munnen lukket, på grunn av en rekke låter vi alle synger med på.

Det visuelle er så godt laget at selv om du ser alle de negative sidene med dette spillet, er det vanskelig å ikke håpe på at noen lager det snart. Det å bli dratt inn i en verden som er så ukjent, men allikevel så kjent, virker så moro at det er lett å forstå hvorfor menneskene gjerne ofrer det daglige livet sitt for spillverdenen.

Cooke og Sheridan har en god kjemi, selv om det fort blir litt klisjé. Samtidig er de begge veldig heldige med at den andre ikke er så annerledes enn de viser i spillet. Sidekarakterene er kanskje ikke så viktige som de blir fremstilt, men er fortsatt et morsomt tilskudd til teamet.

Steven Spielberg er et geni og denne filmen er ingen unntak. Uansett om du kan mye eller lite om popkultur, er denne filmen aktuell: I dagens verden hvor vi sitter mer og mer foran skjermen og glemmer vekk venner, kjærester til og med egne barn vil denne filmen kanskje være en oppvekker for noen. Filmen er i tillegg utrolig godt laget og vanvittig morsom. I filmen møter vi kjente karakterer og ting som bilen Delorian DMC-12, Jernkjempen, Chucky, hotellet i The Shining og Machagodzilla for bare å nevne noen få.

Noe av det kuleste med filmen er at den inneholder så mange referanser at jeg er sikker på at jeg vil legge merke til mange flere neste gang jeg ser den. Jeg kan nesten ikke vente med å se den igjen.