Norgespremiere: 24.04.2018 Originaltittel: Røverdatter Sjanger: Dokumentar Regissør: Sofia Haugan Med: Sofia Haugan, Kjell Magne Haugan Musikk: Hanne Hukkelberg
Rus, samfunnet og mennesker som aldri lærer. Vi følger Sofia på en reise for å gi sin kriminelle far et bedre liv. En reise som kanskje også kan hjelpe henne med å bli bedre kjent med ham.
Den norske dokumentaren er regissert av Sofia Haugan, som har laget en film om sin kriminelle far som eksamensoppgave. Filmen har blitt nominert til en ’’Dragon Award’’ under Filmfestivalen i Gøteborg.
Etter 19 måneder i fengsel, slipper Kjell Magne Haugen (faren) endelig ut og blir hentet av sin datter. De sitter sammen i bilen og snakker om dette som om det er helt normalt. For det er jo det. Faren er rusmisbruker og har sonet i fengsel for flere kriminelle handlinger, som vold, tyveri og dop. Et par minutter inn i filmen har de besøkt tannlegen og skaffet faren en leilighet, slik at han endelig kan starte et ordentlig liv. Så dukker det første spørsmålet opp; hvordan er forholdet mellom Sofie og hennes far? Hvorfor er hun med dette mennesket? Skal hun prøve å ordne et liv som allerede har gått i stykker på grunn av det samme mennesket hun er biologisk tilknyttet med? Det gir null mening. Eller?
Første gang de møttes var Sofie ti år. Da hun ble 18 tok hun kontakt med ham igjen. Sofie er, ifølge henne selv, et barn som kommer fra en ’’annerledes’’ familie. I mine øyne er hun et barn uten en far, en mor og en ektemann – en familie som ikke er hel. Sofie er ei jente som prøver å ha en far. Prøver å ta igjen den tiden som er tapt, samtidig som at hun skal leve sitt eget liv. Det blir ganske tøft for henne – og man kan lure på om det virkelig er verdt det.
Vi får se at Kjell og Sofie prøver å kommunisere i løpet av filmen. Det føles noe tvunget – og kun fra ett parti som er henne selv. I dokumentaren sier Sofie at hun ikke liker å gi opp, og at denne filmen er laget slik at hun kan bli kjent med sin pappa. Det virker som om hun prøver å bevise noe for andre og for seg selv. I min mening er dette idioti; man burde kutte ut slike folk av livet sitt for å hjelpe seg selv. Men nå kjenner jeg ikke Sofie personlig, og får ikke vite mye om henne som person. Dette er jo en dokumentar om hennes far.
Kjell fremstår som en komplett idiot som verken har respekt for seg selv eller for sin datter. Jeg tror han har null intensjon av å skape minner med datteren. Det eneste som er med i bildet er skam, skyldfølelse og at de deler et biologisk bånd. Mennesker som Kjell burde ikke være foreldre, og denne filmen er et levende bevis. Jeg kan gi pluss for at dette blir vist på skjermen. Unge mødre, fedre og barn; hold dere unna rus og dette miljøet.
Faren blir vist fra mange sider. Vi ser ham ruset, glad, lei seg og voldelig. Men jeg klarer ikke se noe bra i ham, for å være helt ærlig. Det er egentlig veldig kjedelig å følge med på. Du kan tydelig se at Sofie ikke har det bra med seg selv. Hun mumler, går bøyd i ryggen og ser helt sliten ut. Problemet er hennes far. Som tilskuer føler jeg ingen sympati for noen i filmen. Disse menneskene har selv tatt valg som ødelegger dem selv. En ond sirkel der ingen lærer.
Hvordan kan samfunnet hjelpe mennesker som er i et så alvorlig rusmiljø? Hvor de selv tillater det? Å komme inn på et rehabiliteringssenter tar tid og vilje. Du må først kunne være rusfri noen måneder før du kan komme inn. Sofie velger å vise denne prosessen. Jeg synes det er veldig interessant å se på. Men om dette virkelig er den beste måten å hjelpe rusmisbrukere på, tror jeg kanskje noe må endres i fremtiden.
Selve filmen er veldig bra laget. Det føles ut som om den er kortere enn en og en halv time. Den er godt klippet med korte klipp, der Sofie og Kjell bytter på å filme. Av og til styrer også kjæresten til Sofie kameraet. Ikke noe å kritisere der. “Røverdatter” er ganske interessant med mange grove scener som viser realiteten til en rusmisbruker. Mye krangling og tårer. Regissøren sier at hun har valgt å lage en reise som får oss til å oppleve både humor og tårer, men jeg vil si at den ikke leverer helt. Det er ikke mye humor, heller idioti. Om du som tilskuer kommer til å felle en tåre eller to avhenger hva slag forhold du har til en slik situasjon. Dersom dette er et aktuelt tema for deg burde du ta en titt. For oss andre er kanskje ikke en denne filmen så interessant.
Tekst: Thea Gvalia