Originaltittel: The Death of Stalin Sjanger: Satire/Komedie Regi: Armando Iannucci Manus: Armando Iannucci, David Schneider Medvirkende: Steve Buscemi, Olga Kurylenko, Jeffrey Tambor, Michael Palin, Andrea Riseborough mfl. Norgespremiere: 6.april 2018
Null kontroll, men grusomt bra.
Først og fremst: ingen snakker med russisk aksent eller i det hele tatt prøver. Det er heller ingen som snakker russisk, med unntak av noen av soldatene som mumler russiske setninger ut av det blå i et par scener. I filmen får vi heller en komplett blanding av britiske og amerikanske aksenter. Ikke bare høres det helt absurd ut at alle disse store mennene i Sovjetunionen snakker som schizofrene komikere utkledd som velkledde politikere, men de oppfører seg også som barn på et bursdagsselskap til en femåring.
Dette skjer når kjente komikere blir hivd ut til å representere en del av en gigantisk historisk hendelse. Hvordan kan man sette ord på det, egentlig? Det går egentlig ikke. I Death of Stalin ser vi virkelige karakterer og sanne historier som blir vridd til en mørk komedie. For selv om dette er en film som skal få deg til å le, noe den gjør, får filmen frem en virkelighet av hvordan denne hendelsen fikk landet til å gå i kaos, samtidig som den viser hvor stort kaos Sovjetunionen allerede var i. I en del scener får vi se personer bli drept for å ha meninger. Andre scener viser hvordan folk ble nektet helt vanlige ting, som å ta toget inn i Moskva. Når du først har ledd en stund, blir noen skudd rett i hodet. Slik var det i Sovjetunionen før: Stalin hadde null toleranse for folk som kunne tenke på egenhånd. Gjorde du det, ble ikke bare du, men hele familien sin drept og tilintetgjort. Denne mørke handlingen gjennomføres likevel med en genial levering av brilliant humor.
Handlingen sentreres rundt de store lederne, hvor Beria Lavrenti (Simon Russell Beale),
spionasjelederen, har tanker om hvordan landet skal blir styrt etter Stalins død. Han er den i
gruppa som har kontroll på lister, og prøver å styre alle de andre i hans egen tankegang. Men alle er ikke enige i Beria sine handlinger. Selv om de fleste har vært lojale mot Stalin, virker det ikke som om noen av dem vil at kommunismen skal fortsette. Khrushchev (Steve Buscemi) er for eksempel en av dem som er svært uenig. Han og Beria kjemper mot hverandre ved å danne allianser med mennene i den innerste sirkelen. Malenkov (Jeffrey Tambor) er det ingen som respekterer, men han er nødvendig fordi han er den avgjørende lederen i komitéen. Det er som å se en flokk av småpiker i kamp for å ha på seg den fineste kjolen. En flokk av voksne menn, som har gjort dårlige ting, kjemper for å få makt.
Regissør Armando har laget et manus som latterliggjør de sovjetiske lederne og lar skuespillerne improvisere med komiske replikker med null sensorikk. Pacet til filmen er full av små sketcher satt sammen til en storfilm. Alt er overdramatisert, fortgående og dramatisk. Hver karakter blir slaktet helt ned til tårer av latter. Levering og innlevelsen skuespillerne gir er ufattelig. Det er bare så hysterisk morsomt å se hvordan disse store lederne behandler hverandre på storskjermen. Uansett hvor kaotisk hele filmen er, kan man lett følge med. Noen steder faller humoren og det blir en del stille momenter helt mot slutten av filmen, men ellers sitter latteren løst helt frem til filmens slutt.
Selvom filmen er en komedie, gjenskaper den 50-tallets Russland med et vakkert design. Kostymene til stjernene er veldig vakre å se på. Sett-designet er utrolig fint og skaper en flott filmopplevelse. Musikken spiller også en stor rolle for at filmen virker enda mer episk og humoristisk. Her har Christopher Willis laget orkester-innspilt musikk inspirert av de store russiske komponistene under sovjetstyret. Musikken er definitivt ikke komisk. Den gjør scenene med humor ekstra morsomme og scenere med alvor enda mer episke.
The Death of Stalin har blitt hyllet av flere og blir sett på som den beste komedien i 2017. I Norge har den premiere 6. april over hele landet, så ikke gå glipp av sjansen til å le til du tisser på deg!
Tekst: Thea Gvalia
