På tross av fremgangen og mer åpenhet som har blomstret frem de siste tiårene, holdes transpersoner fortsatt tilbake av både upraktiske reglementer og utdaterte fordommer.
Transperson Lilith Staalesen ble født gutt, men har alltid vært jente.
– Da jeg først hadde innsett hva jeg var, var jeg avhengig av aksept fra familien min. Det var et veldig hinder for meg, for jeg visste ikke hvordan de ville reagere dersom jeg kom ut til dem, forklarer Lilith.
Hun er en av mange transpersoner i Norge som nå lever fritt og åpent om kjønnsidentiteten sin. Hun satt seg ned med Unikum for å gi et innblikk i hvordan det er å leve som transperson i dagens Norge.
Lilith forteller at hun vokste opp uten noe særlig kjennskap til transkjønnethet, og hadde derfor en barndom hvor hun følte seg forvirret og usikker på seg selv.
– Jeg prøvde såklart å være guttete i skolegården, men jeg var på en måte alltid mer familiær med jentene, for å si det sånn. Jeg likte jenteting og leste jenteblader og var mest med dem. Jeg trodde først jeg var homofil, men det går ikke for jeg liker jo jenter.
Det var først da hun begynte på folkehøgskole i en alder av 18 år at hun begynte å eksperimentere med sitt eget kjønn. Da hun flyttet hjem til familien igjen etter folkehøgskolen, begynte hun å skjule sin nyoppdagede kjønnsidentitet fra familien. Lilith forteller at hun har alltid vært rebelsk av seg. Blant annet gikk hun på hemmelige handleturer i kvinneavdelingen og kjøpte klær:
– Jeg hadde en pose med dameklær gjemt helt bakerst i skapet, og snek meg av og til ut av huset for å skifte klær hos en venninne før vi dro ut på byen.
Hun forteller om en nyttårsaften i løpet av denne perioden hvor hun tok seg inn på hotell i Kristiansand bare for å ha et eget sted å kunne være fri til å være seg selv en stund.
Da Lilith valgte å fortelle moren om kjønnsidentiteten sin, fire år etter folkehøgskolen, slet moren med å akseptere kjønnsidentiteten hennes. Da bestemte Lilith seg for at nok var nok, og flyttet ut.
– Jeg skrapte sammen det jeg kunne av penger og fikk meg et eget lite sted. Jeg sa til dem at dette er den jeg er, og den jeg kommer til å fortsette å være.
- Les også: Åpner den skeive arenaen på UiA
Gjennomfører kjønnsskifteoperasjon
Etter en lang og kronglete prosess de siste årene, nærmer Lilith seg nå å fullføre et kjønnsskifte. De endelige kjønnsoprasjonene er planlagt å starte mars 2019.
Hun skildrer kjønnsbehandlingsprosessen i Norge som en upraktisk og urettferdig prosess med mange hindringer. I dag må alle avgjørelser og behandling gjøres på Rikshospitalet i Oslo. Transpersoner får først tilgang på behandling ved å bli henvist til utredning av lege. Den psykiske utredningen er en lang og usikker prosess, og det kan ta flere år før hormonbehandlingen begynner. Hormonbehandlingen er etterfulgt av mer utredning før de kirurgiske inngrepene kan starte. Ifølge Lilith er det ingen klagerett dersom behandligen avises.
Transpersoner har ikke noe «second opinion» om kjønnsbehandlingen blir avvist.
Med unntak av henvisning fra lege har Rikshospitalet alt ansvar for kjønnsbehandling, noe som betyr at det bare er en håndfull leger på Rikshospitalet som kan utføre denne behandlingen i Norge. Det fører til lange ventelister og monopolvirksomhet, ifølge Lilith.
– Det finnes flere klinikker rundt omkring i hele norge som gjør brystoperasjoner. Flere norske leger kan skrive ut hormoner basert på sine medisinske ekspertiser. De utredningene kunne vært gjort av en hvilken som helst psykolog i Norge. Men alt dette har Rikshospitalet monopol på i Norge. Det har på unødvendig vis økt ventetiden.
Lilith forteller at hun selv opplever å bli innkalt til Rikshospitalet i Oslo på kort varsel for bare å ta en blodprøve, for så å sendes hjem igjen. Det går ut over både privatøkonomi og jobb, siden det krever at hun må ta seg fri.
Møter fortsatt fordommer
– Det folk ofte overser er at jeg har et liv utenom min seksuelle identitet. Vi transpersoner er vandrende regnbueflagg, du ser det veldig fort på meg når du møter meg.
– Jeg vet at hvis det skulle skjære seg med jobben min er det mange som vil tenke seg om to ganger om å ansette meg, fordi de muligens er redd for at kunder vil oppleve det som ubehagelig å være nær meg. Arbeidsgiver trenger ikke si det direkte til meg, men de gidder ikke bry seg om CVen min.
Lilith forteller at hun opplevde dette problemet spesielt i fjor, da hun måtte legge ut på et nytt jobbsøk etter at tidligere arbeidsgiver hadde ulovlig sagt henne opp.
Hun forteller at hun selv i dag ser eksempler på at mennesker ikke bare føler seg ukomfortable i møte med transpersoner men også sprer feilinformasjon og frykt. Dette kan skape uheldige situasjoner.
– Frykten oppfordrer igjen til intoleranse og vold, og dette hatet mot oss oppfordrer jo også oss til selvskading og tvil. Jeg er langt ifra fornøyd med hvordan ting foreløpig er. Vi har kommet langt, men vi er fremdeles et godt stykke unna å ha et akseptabelt samfunn for transpersoner, avslutter Lilith.
Tekst og foto: Mats Sauro Høimyr
