Så er sesongen her igjen. Utesesongen. Krampekos, agurknytt og uforholdsmessig lange samtaler om været.
Vi har overlevd enda en vinter. Høsten gled over i advent, julen kom og gikk, og januar forløp uten skilsmisse i år også – puh! Vårtegnene kommer ruslende i mars og april, og så fort gradestokken bikker 10 grader skal vi ha den første utepilsen. Vi sitter under markiser og høyeffekt-varmelamper, pakket inn i pledd og på saueskinnsfeller, men ute skal vi altså sitte.
Nordmenn er sære sånn. Jeg er ikke overbevist om at denne langstrakte steinrøysa egentlig var egnet for bosetting, men her er vi nå. Så snart vi kjenner antydning til ubrutte solstråler fra delvis blå himmel så skal vi ut – vi skal, bokstavelig talt, ut i solen og opp i trærne, og helst på topptur. Sosiale medier renner over av naturmotiver, og ettersom temperaturene stiger øker frekvensen på bilder av nylakkerte tær i strandkanten og duggfriske drinker.
For noen av oss er dette såpass krampaktig at vi fnyser litt og vender blikket tilbake i boka. Vi sitter innendørs med vinduene oppe og lytter til måkeskrik, snekkeputring og gressklippere. Å lese i direkte sollys er bare slitsomt, varmt og klamt. Solkrem er klissete, UV-stråler gir deg rynker og forekomsten av hudkreft øker. Eller som dagsavisene ville sagt med krigstyper: Dødstallene stiger.
Det er ikke slik at jeg hater å være ute. Det er lite som slår en dag ute på skjæra, med reker og loff og alt som hører med. En tur i skogen er heller ikke å forakte. Det er bare intensiteten på oss nordmenn som blir litt i overkant, for mesteparten av året er vi ihuga innesittere, med døgnkontinuerlig aktivitet på store og små skjermer. Vi ser nesten ikke folk og klager jevnt fra november til mars – det er mørkt når vi reiser til skole og jobb og like mørkt når vi skal hjem igjen. Og så, ved første velvillige værmelding på nyåret skal vi altså ut.
Det finnes ingen mellomting. Er det sol skal vi være ute. Mandag morgen ved kaffeautomaten utveksler vi historier fra helgen, og hvis det har vært sol vil den ene fortellingen overgå den andre i antall timer ute i friluft. Så står du der og sier «jeg leste ut to bøker» og forårsaker total stillhet. Blikkene finner deg, litt usikker, de lurer på om du spøker. «Heh… inne i dette fine været?!»
Det er noe galt når man går med kronisk dårlig samvittighet for å trives inne i sitt eget hjem når det er fint vær ute. Det er såpass indoktrinert fra tidlig alder at vi skal ut når det er fint vær at noen fant opp uttrykket «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær». Mitt stalltips: Det må ha vært en barnehagetante på lykkepiller, direkte fra pedagogisk seminar, og formuleringen dukket opp i hodet hennes som et desperat mantra for å komme seg gjennom enda dag med femti små klesskift etter en fuktig tur i skogen.
Leser en bok til, jeg. Det får jeg i hvert fall ikke rynker av.
Tekst og foto: Rikke E. Tjemsland
