Det var en storslagen opplevelse å se oppsetningen av Mozarts Don Giovanni på Kilden. Lite kan måle seg med orkester og operasangere som evner å formidle både dramatikk og skjørhet helt uten mikrofon. Det er ganske utrolig at en knippe ulike stemmer sammen kan lage et så komplekst og vakkert lydbilde, helt uten miksing og teknologiske hjelpemidler. Det blir ikke mindre imponerende av å tenke på at denne musikken ble til i hodet på en mann som skrev det ned på papir med fjærpenn, uten å ha prøvd det ut i Garageband først.
Unikum har tidligere intervjuet regissør John Ramster om produksjonen. Det er ingen tvil om at et så ikonisk stykke har både dybde og relevans, og at det må være noe mer ved Don Giovanni enn at han er en playboy. Og Ramster fortalte oss nettopp at han ønsket å sette et spørsmålstegn ved den strenge dommen Don Giovanni får til slutt, og heller fremstille ham som en sympatisk og «fundamentally non-violent» mann som ikke passer inn i rollen han blir gitt. «Det hele er veldig 2022», sa han.
Og selv om dette stykket er skrevet av Mozart på 1700-tallet, ER det veldig 2022. Og Don Giovanni fremstilles ikke bare som en overgriper og drapsmann – men som en komplett idiot. Den gutteaktige mannen klarer ikke å ta noe seriøst, og den samme skjødesløsheten som «hvite gutter» preges av, kommer til syne blant annet når han leker at han spiller golf med en død manns gåstokk – etter å ha drept ham og forgrepet seg på datteren hans. Hovedpersonen spilles som en mann som ikke mener å gjøre andre vondt, og som helt ærlig tror at han er en Guds gave til alle kvinner (og da mener jeg virkelig alle kvinner, uavhengig av hva de måtte føle om saken), men som likevel ødelegger alt han tar i. Han er fullstendig ustabil, oppfarende og har ingen kontroll på seg selv. Denne produksjonens uvitenhet og påståtte uskyld gjør det hele bare enda mer provoserende. Hadde han bare vært kalkulerende, men her treffer vi en Don Giovanni som bare er umoden.
Stykkets kontraster forsterker denne opplevelsen av hovedpersonen. Det er nok av alvorlige undertoner og temaer i stykket, men hver gang noe dramatisk skjer, avløses det av humor. Tilskueren rives ut av det gripende øyeblikket, og stykkets kontraster forsterkes ved bruken av fargerike kostymer som ser billige ut. Don Giovanni er kledd som en fyr du unngår på fest. Publikums misnøye bygges opp i takt med de andre karakterenes ønske om å se Don Giovanni død.
Det hele blir veldig gjenkjennelig. Don Giovanni blir i denne produksjonen redusert fra ikonisk og mystisk skjørtejeger til et provoserende, narsissistisk dra-til-tryne. Når han til slutt får som fortjent føles det som en lykkelig slutt.
Den røde helvetesilden fra mange oppsetninger er denne gangen byttet ut med en narsissists virkelige helvete: ingen kan lenger se ham eller høre ham. Han er forvist til å være en stille observatør i tvangstrøye. Og jeg fryder meg. Endelig fikk fuckboyen som fortjent.
Regissøren lyktes ikke i å overbevise meg om at Don Giovanni er sympatisk og dypsindig. Han klarte derimot å sette opp en relevant og moderne produksjon av et stykke med mye historie. Jeg lar meg provosere og engasjere, og blir revet med. Alle sangerne er ekstremt dyktige, spesielt Young Doo Park som kommandanten imponerer stort. Kulissene er imponerende, og laget lokalt på Kilden. To uker etter forestillingen tenker jeg fremdeles på den.
.jpg){kind=link}