Før jeg gikk inn i scenerommet, hadde jeg virkelig ikke bakgrunnskunnskap om hva jeg skulle inn til. Det tradisjonelle teaterformatet er ikke ukjent for meg, så i hodet mitt hadde jeg lagd et bilde av hva jeg kanskje skulle få se. La meg si at hele min forestilling om dette, ble snudd på hodet det sekundet jeg satte fot inn i Galaksehopen.
Galaksehopen er en spennende produksjon av Kristin Ryg Helgebostad, Ingeleiv Berstad og Chrisander Brun. Stykket spilles på Kilden teater og konserthus. Denne gruppen med utøvere inviterer oss inn et samtidsstykke der publikumet blir en aktiv del av oppsetningen. I det vi går inn i scenerommet blir vi en del av en større helhet. Publikum blir nemlig bedt om å gå i eget tempo i en stor sirkel som går rundt en dreiende scene. På scenen og rundt om i rommet, spiller utøverne aktivt. Slik jeg også tolket det, spiller utøverne rundt deg som om du selv er en viktig del av stykket. Mønsteret i rommet, mellom publikum, utøvere og scenen klinger samstemt med selve navnet Galaksehopen. Vi blir nemlig seende ut som hva som kan minne om en galakse i scenerommet, noe jeg vil tro er litt av målet med hele oppsetningen.
Forestillingen i seg selv var veldig interessant av den grunn at jeg aldri har vært på noe lignende. Når man går rundt i scenerommet, får man nesten alltid øye på en ny detalj, en ny bevegelse, en overgang til noe nytt. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger vi gikk rundt i ring, men det var alltid noe å følge med på. I løpet av den ene timen jeg var i det rommet, fikk jeg oppleve både koreografi, rap, og interessante interaksjoner mellom publikum og utøvere – uten å røpe for mye.
Det jeg la merke til nesten umiddelbart var samspillet mellom utøverne. Stykket er utradisjonelt i mine øyne fordi det verken er tydelig inndeling av karakterer eller dialog mellom utøverne. Til tross for de faktorene som setter et rammeverk for en historie på det ortodokse vis, så hadde skuespillerne god kjemi og kommuniserte godt. Ikke bare var de et godt ankerpunkt for stykket, men de lot oss bli en naturlig del av det, noe som jeg opplevde som veldig spennende og gøy.
Det var vanskelig å tolke en direkte rød tråd eller en historie gjennom stykket, noe jeg tror er gjort intensjonelt. Jeg tolket det slik at poenget var at publikum skulle lage historien i hodet selv. Inntrykket jeg fikk var at fellesskapet skulle komme til en tolkning, eller i hovedsak sitte igjen med en egen subjektiv følelse om hva man fikk se i rommet. For jeg vil tro at ingen i dette rommet har 100% den samme tanken om hva de opplevde, noe som er sjarmen av Galaksehopen i mine øyne.
Det hele kan beskrives nesten som en psykedelisk opplevelse. Det var mange inntrykk å ta til seg i rommet, alt fra svevende oppblåste elementer, strobe-belysning, røykmaskiner og dyriske rop og lyder. Hovedelementene som ga hele rommet liv, vil jeg si var rap-innslagene. Noe ved rappingen ga et urbant uttrykk til et scenerom som virket så fremmed. Hvis rommet skulle tolkes som «utenomjordisk», så ga rap-innslagene en følelse av at man hang med. At man ikke var fremmed i rommet, fordi dette var nemlig et element som det gikk an å relatere til, noe som ikke virker så fjernt for oss. Her skal det også sies at utøverne gjorde en kjempegod jobb med formidling. Publikum ble fort revet med i disse innslagene og tekstene, som ofte var repetitive slik at man fikk sjansen til å henge med.

Dette er en forestilling med mange spennende elementer, og mye man blir overrasket av nesten konstant gjennom den ene timen. Ingenting ved denne oppsetningen var forutsigbart – noe jeg skriver som et kompliment. Det var alltid spenning i rommet, noe som ikke er typisk for alle sceneoppsetninger. Det jeg vil påpeke at sto ut mest av alt gjennom oppsetningen, var som tidligere nevnt konseptet med å gå rundt i ring. Et slikt format får deg til å miste sansen av tid, nesten som om du går i en transe. Du vet ikke om du har gått i 5 minutter eller 25. Før du vet ordet av det, så er du en del av en helhet som du nødvendigvis ikke spurte om å være. Man blir dratt med så fort, og alles tempo, tanker, og tolkninger av hva som skjer i rommet, tror jeg er en essensiell del av hva som gjør dette stykket til hva det er. Selv om det var fullt mulig å steppe ut av sirkelen og stå eller sitte på siden og se på stykket, så tok sirkelen aldri slutt. Det var en del av publikumet som faktisk gikk i sirkel i en times tid, noe jeg synes var utrolig fascinerende.
Hvis jeg skal peke ut en favoritt del av hele stykket, vil det være den siste sangen. «Sovesangen», som den heter, samlet alle utøverne på scenen til en rolig avslutning på oppsetningen. Sangen ble fremført av alle utøverne mens de satt og lente seg på hverandre på den dreiende scenen. Hva som føltes som de siste ti minuttene før den siste sangen, ble veldig intense – uten å røpe for mye. Så «Sovesangen» var en beroligende og fin kontrast til alt vi hadde sett før. Små disker som lyste opp i rødt, lå rundt om på scenen og blinket – noe som minnet om sirener. Dette ga en følelse av et kaos, mens den rolige sangen ble sunget i bakgrunnen. Det var nesten slik som de gjør i filmer, når det er en intens, trist scene, det at de kutter lyden av virkeligheten og spiller en rolig sang over. Siste nummeret er fortsatt den som sitter med meg, her skal utøverne få masse ros.
For å oppsummere hva som har vært en veldig unik opplevelse, vil jeg påpeke at dette kommer ikke til å gi et klart bilde på hva Galaksehopen helhetlig er. Jeg ville anbefalt å oppleve det selv, for at mye av dette skal gi mening. Jeg ville nok sagt at en slik oppsetning kanskje ikke er for alle, og det kan være vrient å forstå den ved første øyekast. Noen sekvenser var ikke like behagelige som f.eks. «Sovesangen», og tålmodigheten ble definitivt utfordret til tider, men er det ikke slik man sier at kunst skal provosere? Dette er virkelig noe verdt å få med seg, dersom man har lyst til å sitte igjen med litt eksistensielle spørsmål etterpå. Kanskje dette var formålet med Galaksehopen.
Leave a Reply