ANMELDELSE
Teaterstykke: «Gutta i Juletrehuset» Spilles på: Kilden Teater og Konserthus Når: 1.-29. desember Manus og regi: Birgit Amalie Nilssen og Christine Helleland Skuespillere: Johannes Blåsternes, Ina Maria Brekke, Ann-Ingrid Fuglestveit-Mortensen Ghopi Prabaharan, UngdomsKilden
Midt på den store scenen står en gigantisk scenografi med utallige trapper og tau og rom. Man blir i beskrivelsen av stykket lovet kaos og ville historier, og det får vi. Men kanskje for mye?
Allerede fra start går det i 110, og det var vanvittig mye prat. Jeg skjønte raskt at det var mange referanser jeg ikke tok da ulike karakterer kom inn, og det gikk et sus blant barna i publikum. For de visste godt hvem disse personene var. Så man vil helt klart få mye mer ut av forestillingen om man kjenner til universet og det rike persongalleriet. Noen karakterer gikk igjen, og andre ikke. Jeg kan ikke unngå å tenke at de kunne kuttet en del av karakterene og krisene. Fra starten av virket det for meg som om Pia (Ina Maria Brekke) var en av hovedpersonene ettersom hun drev historien fremover. Men plutselig var hun borte og man ser henne ikke igjen før helt på slutten. Det samme gjaldt historien. Jeg trodde den skulle handle om at de ikke fant ut hvilken av julelysene som var defekt, men før jeg visste ordet av det hadde tre karakterer fra tidligere bøker stått opp fra de døde og ville ha hevn, en greve kom og bad dem om å passe barna som forsvinner etterhvert, julenissen kræsjet i huset og havnet i klonemaskinen, de evigekspanderende julestrømpene funket ikke så de måtte lage nye og ninjasnegler danset og sang mens HMS-ansvarlig Herr Bobleplast prøver å sikkerhetsklarere alt. Han ble forresten halvveis kidnappet av en gorilla. Og nevnte jeg den onde snømannen? Eller haibassenget? Eller havfruen som egentlig var et monster?
Det skjedde så mye at jeg aldri rakk å bli nysgjerrig på hva som skulle skje videre. Den ene krisen ble overlappet av den andre. Og hvem var egentlig den anda? Den virket sentral, men jeg ante virkelig ikke hvem den var og hva den gjorde der. Men for all del: det virket som om barna visste det, og det er tross alt det viktigste.
Det klart store høydepunktet var hver gang Madam Besserwisser (Johannes Blåsternes) kom på. Ikke bare fordi hun var hysterisk morsom, men fordi det endelig ble litt ro. Ellers var det som regel et titalls personer på scenen som alle krevde en del fokus.
Det var mange morsomme karakterer, kul scenografi, herlige kostymer og morsomme poenger. Men når alt blir kaos, blir ingenting kaos. Jeg koste meg og lo, men i pausen lurte jeg på hva historien egentlig var. Og helt til slutt kommer en helt ny karakter inn og synger «All I want for christmas is you» i det som virker som et slags hovednummer. Hun var helt rå til å synge, men hvor kom den sangen fra? Hvem synger hun til? Og… hvorfor? Var det for historien sin del hun sang, eller fordi skuespilleren var så god til å synge at de ville skrive det inn?
Det var en heseblesende kaosforestilling med bråk og farger, og et par satiriske kommentarer man kan sette pris på som voksen. Det skal godt gjøres å ikke le av mange av karakterene, men man må kjenne til bøkene fra før av for å forstå mye av handlingen. Godt skuespill, herlige kostymer og kul scenografi kan dessverre ikke redde at historien rett og slett blir overkjørt av kaos. Om du nå spør meg: hva handlet det om? Så kan jeg ikke gi deg et kort svar. Eller et svar i det hele tatt tror jeg. Men en opplevelse var det, og mange vil nok sette pris på galskapen.
Tekst: Marthe Elden Wilhelmsen
