Moderne katter.
Dette er kanskje ikke en helt forskningsnøytral og politisk korrekt artikkel i henhold til våre forsknings og utdanningsinstutisjoners hellige standard av prøving og feiling med målrettet finansiering og selektiv presentering og markedsføring. For som en katt lærer seg å møkke i kasse, lærer også vi hva vi skal mene om verden og hvor den kommer ifra. De ulike forslagene på svar til disse umulig definerbare spørsmål kommer og går i bølger på samme måte som shortene på dressmann skifter farge etter årstid og mote. Nå for tiden er mennesker fullstendig fjerne om de ikke aksepterer at verden utviklet seg av seg selv på Darwins vis på samme måte som mennesker er fjerne om de ikke har smarttelefon og er sosiale på sosiale nettverk hele døgnet. Når jeg ser meg rundt i en verden av mennesker hvis eneste ambisjon er å kjøpe en ny bil og være på en ferieøy full av hoteller og alkohol to uker i året så lurer jeg noen ganger på hvor evolusjonen har ført oss og hvordan fremtiden ser ut med Darwins briller. Katter, for eksempel. Moderne katter.
Ideen om evolusjon er så vanskelig å få grep på at forsøk ender i en blindgate av forvirring, som man også får etter spørsmål om hvem som kom først av høna og egget. Ideen er veldig elegant, selv om en av forutsetningene for at den er logisk er at vi, det moderne mennesket, skal forstå den. Hvis vi skrur på TV’en og studere underholdningsspekteret der, skal det litt ønsketenkning til før man bestemmer seg for at menneskelig forståelse er noe å stole på. Slik er den presenterte politiske hverdag også. Likevel er det mest brukte argumentet for evolusjonsteorien at den er så, enkel, logisk og forståelig. Barne-TV er også enkelt, logisk og forståelig. Slik tror vi at teorien om artenes opprinnelse er enkel, logisk og forståelig, selv om vi ikke helt klare å forstå det likevel. Kanskje det er noe galt med oss, tenker vi. Best vi lar de store menn tenke uten vår innblanding. De vet nok hva de snakker om, mens jeg ikke forstår enkle, logiske og forståelige ting engang.
Det er store menn der ute, som Steven Hawking, verdens smarteste og mest fremgangsrike vitenskapsmann, om vi skal dømme hans berømmelse verden over. Han har bevist ting vi aldri har hørt om, men som er viktige, og vi tror på absolutt alt. Igjen et snodig eksempel på menneskelig bedømmelse. Vi har ingen betenkligheter med å tro at vi dro til månen i 1969, men hvis jeg foreslo at hjernen til Steven Hawking antakelig er like ubrukelig som resten av kroppen hans, og at den stemmen du hører fra hans rullestol blir operert fra bakrommet, nekter du å gå med på at noe slikt kan skje i vår moderne verden. Helt utenkelig. Fy, skam deg. Tenk på implikasjonene!
Det er best å ikke tenke på implikasjoner. Det er derfor vi har TV, men hva har dette med moderne katter å gjøre, sier du? Det vet jeg ikke, sier jeg. Men det ble faktisk foreslått av en venn av meg at når katten din trenger oppmerksomheten din, og hopper opp på bordet for å stirre deg i øynene; når den setter seg rett foran deg oppå tastaturet ditt for å ikke etterlate noen tvil om dens intensjoner; da gjør den det fordi katten som art ikke har blitt vant til PC’er ennå, men fremdeles lever i bok- og avisalderen.
Det er tenkt at om kattene får noen hundre år flere på seg vil de innse at det ikke passer seg for en katt å sitte på et tastatur. Det var ikke noe problem så lenge vi hadde kun papir, papyrus, skinn og stein å lese fra. Nå, derimot, risikerer vi blant annet aktivering av ufrivillige hurtigtastkombinasjoner som snur skjermbildet ditt opp ned, sender alle personlige opplysninger til Nigeria og sletter harddisken din. Dette fører til at vi dasker til katten og jager den ut av huset. Mange år med evolusjon må til for å få vent katter av med slikt. Mange hundre år. Vi vet ikke. Vitenskapen sier millioner av år. Det sier de hele tiden. Vi må lære mer om statistikk for å forstå dette. Evolusjonen er et statistisk, matematisk eksperiment.
Slik jeg har forstått det sies det at alt utvikler seg sakte og rolig fra det ene stadiet til det andre. Selv om opprinnelsen til liv ikke er forstått, foreslåes det at det oppstod spontant av seg selv i den ursuppen som dekket jorden. Atomer bare dinglet rundt og dyttet på hverandre til et molekyl ble til. Molekyl dinglet rundt og puslet seg sammen til en celle som spontant ble til en funksjon. Det var det første liv, en celle som utøvde en funksjon. Hvordan dette fortsatte videre er endalitt uklart. Om du er en som påstår å forstå det hele, vennligst gi meg en innføring.
Det letteste er å hoppe over noen ledd og gå til neste «trinn» der du har en populasjon av celler som er lykkelige og formerer seg selv. Dette er hvor naturlig utvalg passer inn. Ideen er at de mest levedyktige cellene formerer seg raskere og blir flere enn alle de andre. De overlever bedre. Detter er det naturlige utvalget. Svake individer dør, sterke lever videre. Det neste som er litt uklart er hvordan utviklingen faktisk skjer. Det er her statistikk kommer inn i bildet. Bildet som har blitt brukt er der et uendelig antall apekatter hamrer tilfelding på et tastatur, eller der en apekatt skriver uendelig lenge, vil de før eller siden skrive Shakespeares samlede verker. Helt tilfeldig. Fordi Shakespeares samlede verker er bare bokstaver og mellomron i rekkefølge. Hvor stor er sjansen for at en apekatt skriver akkurat den riktige kombinasjonen?
Veldig liten, sier vitenskapen. Det er også veldig usannsynlig at mennesket har blitt til. Tanken er at populasjonen med celler som kopierer seg selv av og til gjør feil. Feilkopiering har som regel negative konskvenser, men av og til er en feil nyttig. Noen feil gjør cellen bedre tilpasset sitt miljø, og den lever bedre av det. Derfor føres den videre og blir etterhvert den nye standarden. Slik er evolusjonsteorien. Hvordan komplekse ting som blomsten og bien eller øye-eplene er blitt formet gjennom små skritt er det ingen som har noen enkel forklaring på, bortsett fra at de har sett ting, og at alle vet jo det. Jordens alder er vesentlig i teorien, for uten tilstrekkelig alder vil det være opplagt umulig. Millioner av år er vanskelig å tenke på.
Men så skjer det noe rart. Vi har hørt Richard Dawkins si at utviklingen som har funnet sted er «extremely unlikely». Dette er basert på den sannsynlighetsregningen som ligger bak hele teorien. Men hva er sannsynlighet? La oss si at du kaster en terning. Du vet ikke hvilken side som peker opp når terningen faller til ro. Derfor sier vi at det er like sannsynlig for hver av de seks sidene å ende øverst. På et regnestykke skriver vi en av seks. I virkeligheten vet vi at det ikke er riktig. Vi vet at terningyen alltid gjør det mest sannsynlige. Derfor rister vi terningen minne i hånda slik at vi kan være helt sikker på at intet menneske kan ha oversikt over alle faktorer som npåvirker hvgor den faller. For hvis vi hadde oversikt over alle faktorene, ville vi kunne beregne utfallet.
En ingeniør beregner utfall. Det er jobben hans. Moderne vitenskap lager stadig bedre modeller av virkeligheten slik at vi kan beregne hva som skjer og bruke det til vår egen nytte. Fordi alle objekter vi observerer gjør alltid det som er mest sannsynlig. Om ikke det mest sannsynlige skjer, er det fordi modellen er gal. I virkelighet skjer alltid det mest sannsynlige. Derfor snakker vi om naturlover. En naturlov er en modell basert på oppførselen til alle ting.
Det er ingen tilfeldigheter i et univers kontrollert av naturlover. Likevel er menneskets opprinnelse det mest usannsynlige som har hendt, basert på modellen som ligger bak. Samtidig er vår egen eksistens det eneste vi kan bekrefte med sikkerhet. Dette betyr at vår egen eksistens er det mest sannsynlige som kan skje. Det er sannsynlig fordi vi vet at det har skjedd. Kan det være noe feil med modellen?
