Husker du monopol?
Da jeg var liten, dvs tidlig nittitall, hadde vi en butikk hjemme som het Forbruksforeninga. Hva det egentlig betyr, vil bare være spekulasjon fra min side, men som navnet antyder representerte den foreningen en annen måte å drive forretning på, ikke ulik Felleskjøpets opprinnelse, som var en forening av storbønder som sammen importerte og forhandlet utstyr til gårdsdrift gjennom et eneste organ for bedre priser til alle. Litt kommunistisk, kanskje, men så er det heller ikke tilfeldig at Norge er blitt kalt «Den siste sovjetstat», og at arbeiderpartiet har vært dominerende i norsk politikk helt til de siste årene. Nå som de blå leder kan de virke som om fargen er det eneste som skiller dem. De som forventet et helt nytt Norge må jo være littegrann skuffet.
Etter at Forbruksforeninga ble underminert av den fargesprakende kjeden «MM» og etterhvert kjøpt opp av den andre fargesprakende kjeden «Prix», var vi inne i den nye era’en i butikk-Norge, som jeg kaller «Sprakende Fargeskilt-butikk era’en», SFSBE, eller «Navn Uten Mening», NUM, eller best kjent som lavpris kjedenes blomstringstid. De kom på rekke og rad. Mm, Prix, Rimi, Kiwi, Obs, Rema 1000, Ica, Alt, og mange flere. Jeg følte ikke behov for å lete opp alle de navnene jeg har glemt. Vi vet at på 20 år har nær sagt hver eneste butikk i Norge blitt svelget og skapt på ny av en kjede med sprakende fargeskilt.
Nå nylig ble jeg obs på at nærbutikken min, Rimi, på Hellemyr, som var ICA for under et år siden, hadde Coop varer i hyllene. Jeg spurte butikkeieren om dette. Rimi er Coop nå, sa han. I lys av at alle ICA butikkene har forsvunnet de siste par årene og blitt til Coop og Rema 1000 er dette potensielt alarmerende og en pekepinn på hva kapitalismen gjør med verden. Ikke bare har kjedene slukt alle selvstendige butikker og truer med å ta over produksjonen av mat også, ved å selge sine egne «lavpris merker» som konkurrenter til selvstendige produsenter, men nå begynner kjeden å sluke hverandre i et stadig høyere tempo. Det kalles økonomisk imperialisme.
Husker du Monopol? Jeg tenker på brettspillet vi hadde på tidlig nittitallet og som var en liten by tegnet på et brett. Hver spiller valgte sin figur og brukte terninger til å bestemme hastigheten på en sko eller en hatt som farer fra tomt til tomt på den ene gaten som går rundt brettet. Hvis du fikk flere gater av samme sort kunne du bygge hus eller hotel og kunne kreve leie av motspillerne. Verdien ble høyere ettersom du nærmet deg start, men du fikk penger når du passerte start og begynte en ny runde. Bortsett fra forhandlingsretten som stort sett resulterte i høylydte krangler mellom ambisiøse søsken, ble spillet avgjort ved hvem som fikk de beste tomtene først og avsluttet med en utslitelseskrig til noen gikk tom for penger. Spillet var over da en lykkelig bror eller søster eide hele brettet, og det ikke lenger var rom for diskusjon. De andre slamret med dørene.
Grunnen til at jeg nevner Monopol er at det spillet, som ironisk nok nesten alle kjenner, til har et alvorlig budskap. Spillet har noen kontroverser rundt sin opprinnelse, men det skal ha vært patentert i 1903 under et navnet «The Landlord’s Game» av en dame med det noe pussige navne Lizzy Magie. Senere ble det snappet opp av større selskaper og relansert under navnet Monopoly. Lizzy Magie som spiller på verdens ekte monopolbrett, ble da skuffet til side og forbigått av noen med bedre ressurser.
Sagaen sier at hun ønsket å lage et spill som reflekterte hennes politiske synspunkter. Det var den tidens økonomiske bonanza og «landgrabbing» hun ville vise de uungåelige konsensene av. Ironisk nok ble hun offer for de samme markedskreftene hun kjempet mot, og spillet hennes fikk navnet Monopoly som representerer den situasjonen den store arbeiderklassen frykter mest, solgt med kjempesuksees av et eksisternde selskap som snappet ideen og som tok all fortjeneste.
Som vanlig forstår vanlige folk absolutt ingenting og synes det hele er artig og til å le av. Det er jeg enig i, men med en sarkastisk latter. Spillet er en forenklet minimodell av verdens økonomiske og politiske system og viser så åpenbart tydelig for hver eneste familie som noensinne har sett et monopolbrett hva kapitalisme fører til: Monopol. Like ironisk er det at det monopolet ikke er ulikt det systemet kapitalismen har satt seg ut å bekjempe; nemlig kommunismen. Kan du se dette?
Men Monopol er ikke som verden! Neida, det er ikke det. Det er to hovedforskjeller. Den ene hovedforskjellen er at det må introduseres enda en spiller som konkurerer med de andre; nemlig banken. Du har kanskje lagt merke til rentene som du betaler banken for lånet ditt. Dette er for å dekke inflasjonen og utgiftene til alle bankene. Det er alt fra bygging og vedlikehold av minibanker og betalingssystemer, banklokaler, kontorer, datasystemer, lønninger til ansatte og utbytte til investorer. Rentene du betaler er andres lønninger.
Den andre forskjellen er at det er så mange spillere på brettet at det er vanskelig å se klart hva som foregår. Når spillerne i tillegg holder kortene sine skjult og driver forretning under bordet, blir det enda vanskeligere å se klart. Men det er verre enn dette.
Det må legges til at Norge har vært velsignet med en trangsynt og konservativ, venstreorientert og veslevoksen regjering som har holdt Norge adskilt fra resten av verden nok til at Norge i det minste eier sine egne ressurser (i hvert fall det som er igjen, så lenge det varer), i motsetning til andre nasjoner som har blitt støvsugd. Nå som vi har gitt fredsprisen til Barrack Obama, som nylig har gått inn i en krig det lukter så vondt av at ord ikke er tilstrekkelige nok til å dekke, i forkant av vår egen Stoltenbergs utnevnelse som generalsekretær i NATO, begynner det muligens å bli klart hvem vi er trofaste mot.
Tilbake til Monopol. Se for deg at banken spiller med som alle andre i spillet, bare med den forskjellen at han ikke trenger å flytte brikker på brettet. Han kan bare sitte og vente på at spillerne går konkurs en etter en, og så plukke opp restene. Dette skjer hver gang det er nedgang i økonomien. Tenk på det.
Huslånet ditt er lånt av banken mot renten som banken setter. Det er sentralbanken som setter renten, og i Norge er det mulig at sentralbanken er statlig styrt, men historisk sett og på verdensbasisi er bankene i det store og det hele private, som alle banker i Norge med mulig unntak av sentralbanken. De bestemmer pengemengden gjennom er rekke bankstrukturelle begrensninger og gjennom rentenivået. Pengemegden er satt til å gå opp og ned etter behovet, og det er ikke en gitt pengemengde i sirkulasjon hele tiden.
Det blir for eksempel satt mer mynter og sedler i distribusjon i førjula fordi det er tenkt at verdien på kontanter vil bli i ubalanse om noen banker går tom. Dette er et eksempel på hvordan banken også styrer verdien på penger. Så verdien av penger, mengden av penger og hva størrelsen på inntjening blir (renten) er det bankene selv som setter. Under finanskrisen i 2009 i Amerika så vi banker overta eiendommer til forfalte boliglån. Selv om det samme ikke har vært tilfelle her på samme skala, er det likevel eiendommen din som er sikkerhet på lånet du har for å dekke kjøpet av eiendommen. Bukken og havresekken.
Selv om du sier at du har penger, så står de i banken. Om du tar pengene ut i kontanter for å være sikker på at du har dem, er det banken som eier de pengene. De har laget dem, de bestemmer verdien og de kan ta dem tilbake. Etter litt løst prat om forretninger kan vi nevne det vi alle har hørt, om de 2-3-4% av befolkningen som eier 80% av verdens rikdommer, eller noe slikt, kan vi begynne å lure på hvem som egentlig bestemmer her og om lokalvalget mellom Ola Nordmann og Karianne Godtro egentlig utgjør så mye.
Men ikke ta mitt ord for noe av det jeg har sagt. Jeg er vokst opp i en brakkekultur der vi kan si hva vi mener uten referanser. Alt jeg sier er at du kan velge å lukke øynene eller å holde dem åpne. Let, søk og undersøk selv.
Økonomisk imperialisme er på verdensbasis. Hvorfor tror du ellers vi bomber syriske oljefelt?
Tekst: Ole Håvard Seland – Send mail
Foto: Synnøve Solberg
