Et lett duskregn danser i vinden over Odderøya i Kristiansand. Trærne har sakte men sikkert begynt å kle seg nakne for kongvinter, gradene kryper stadig nedover på stokken og høsten er i emning. Haubitz Hall troner på toppen av øya, en ambisiøs plassering for et gjensidig ambisiøst konsertlokale.
Morten Martens stikker hodet ut av døra!
M: Hei! Stig på!
Og vi stiger, inn i den gamle murbygningen som tidligere har vært rom for så mange og så mangt.
M: Kaffe?
Kan du lese tanker, Morten? Han har plassert seg i hjørnet av The Lodge. Studioet hans. Det er her han jobber når det ikke skjer noe annet i huset. Han slepper en kapsel i maskinen og sveiver den i gang. På hylla bak han, blant kubbelys, effektpedaler og nips står to spellemenn
M: Den ene vant jeg for Darkside Of The Force – “El Dia Del Los Puercos” og Den andre er Kjetils debutskive “Uppers, Downers, Screamers & Howlers”
Det lukter umiskjennelig av loppemarked, bestemor og god stemning. Lukten av nytraktet kaffe smyger seg nesten ubemerket inn i blandingen.
Destinasjon 1920
Kjetil Grande titter frem bak Macen med et hilsende blikk, i det vi kommer inn i hovedrommet. Alle inntrykkene som må tas inn overstyrer og sender håndhilsenen ut i periferien av sansene og bevisstheten min.
K: Sånn så det ut her når vi flytta inn da…
Kjetil snur iMacen og viser frem et bilde av den gamle offiserstua, og senere kinoen, slik den var da de overtok den. Det ser visselig annerledes ut. Hadde det ikke vært for den kontrasterende iMacen på bordet, ville jeg måtte minne meg selv på at tidsreiser enda ikke er gjennomførbare. Et pumpeorgel langs veggen på høyre side fanger blikket mitt. Et gammelt kjøleskap er plassert bak i hjørnet av rommet, og røde fløyelsgardiner rammer det hele inn. Lite minner om de konsertarenaene en er vandt til å se, Haubitz Hall ligner mer en kabarétklubb anno 1920.
Mye historie i veggene
Bygget har stått stødig siden 1918 og var ett av få som ikke kollapset under krigen. De fleste husene på øya ble bygget i tre, i motsetning til dette som er bygget i solid mur. Odderøya som tidligere var et strengt bevoktet militært område, ble ikke åpent for publikum før tidlig på nittitallet. I dag huser øya alt fra gallerier og kafér til barnehager, og er et populært turområde blant mange av byens innbyggere. I 2008 tok Kjetil over lokalet og brukte det som øvingsrom. Samtidig var Morten på utkikk etter et lokale å ha studio i, og ikke lenge etter overtakelsen startet de oppussingsprosessen. Det var gutta sjøl som døpte huset til Haubitz Hall. Navnet er inspirert av haubitserkanonene som står på toppen av øya, ikke langt fra. En påminnelse om husets historie.
K: Den orginale scenen og bakteppet fra den gangen det var kino her, har fått bli. Også har vi satt opp denne veggen mellom hovedsalen og studio, sier han og peker.
Gutta er ivrige når de snakker om lokalet, sjøl om morten må innrømme at han en stund angret noe på utformingen av studioet sitt.
M: Jeg fikk en eller annen vill idé om at jeg skulle ha alt rundt, eller buet. Jeg ante ikke hvor mye arbeid det er å bue alle listeskjøter og kanter. Jeg hadde nok ikke gått for den ideen om jeg visste hvor mye arbeid som lå forran meg men jeg ble jo fornøyd til slutt da, innrømmer han.
Mens vi beveger oss rundt i lokalet, er det vanskelig å ikke la seg imponere av interiøret. Det står gamle radioer, instrumenter og møbler langs alle vegger, og en naturlig nysgjerrighet for hvor alt kommer ifra vokser seg større og større for hvert objekt jeg beskuer.
M: Når vi pusset opp her, var vi mye på søpledynga for å kaste diverse materialer og skrot. Da gjorde vi en tradisjon av å stikke innom bruktteltet for å se hva vi fant. Så mye av det som er her er hentet fra teltet.
Kjetil er rask med å understreke at ikke alt er hentet på dynga, og at større og finere ting som pumpeorgelet har kommet inn senere.
K: Det er gøy når vi har folk her, for det er flere som påpeker at de husker huset fra de var i militæret selv. De er alltid imponert over hvor fint vi har gjort det her.
Haubitz Hall Salongen
Morten lar hendene gli over knapper og spaker på miksebordet, mens han med et konsentrert blikk følger med på skjermene. Studioet, The Lodge er en jungel av kabler, knapper, skjermer og utstyr. Som en slags musikkens Tarzan svinger han seg fra den ene beaten til den andre. Lyden av hiphopduoen Sara og Arash fyller rommet fra studiomonitorene på hver side av miksebordet, mens morten jobber med sitt nåværende prosjekt. Dette er hverdagen i Haubitz Hall. Morten sitter bak spakene i studio, mens Kjetil sitter i hovedsalen og som også fungerer som skrivestue. Det er dette de to musikerne beskjeftiger seg med når de ikke jammer med venner, eller holder konserter.
Konsertene har blitt guttas nye hjertebarn og det er med iver og glede i øynene at de forteller om konseptet – Haubtiz Hall Salongen. Når vi først snakker om venner, er det ofte de som spiller på konsertene.
K: Den eneste grunnen til at vi kan gjennomføre dette er jo kontaktnettverket vi har, vedgår Kjetil.
M: Jeg er helt enig. Jeg tror vi ville slitt om vi ikke kjente de som spilte her fra før av. Vi huser jo bare femogfemti mennesker her, så det er jo klart at kontakter har mye å si, supplerer Morten.
Å ha venner til å spille på konsertene sine er dog ikke et problem, når vennelista di inkluderer blant annet Thom Hell, Mikhael Paskalev, Jonas Alaska, Hanne Kolstø, The Fjords og Dråpe. Etter ideen om å starte konsertvirksomhet sprang ut sommeren 2014, har ting ballet på seg ogblitt mer seriøst med tiden. Det er ikke lenger bare venner som vil komme å spille på Haubitz Hall, om vi skal tro guttene selv.
K: Vi opplever oftere og oftere at bookingagenter ringer for å høre om bandet deres kan spille hos oss. Det var tilfellet med for eksempel Farmers Market som spilte her 6. november. Sånt synes jo vi er veldig stas, og det gir oss lyst til å drive dette videre.
Utypisk og unikt
Vi vandrer igjen rundt i lokalet, og det er umulig å ikke se for seg de opplevelsene og historiene som sitter i veggene her. Både de fra krigen og de Kjetil og Morten har skapt. Kanskje har en gestapooffiser stått akkurat her. Kanskje har hans lærstøvler stått nøyaktig hvor mine Adidas nå står plantet. All den historie som ligger her, har ikke forvitret. Den enses i rommet, hvor enn du går. Haubitz Hall er så herlig utypisk for resten av Kristiansand. Et nisjetilbud for musikkelskerne.
M: Her kommer alltid musikken i første rekke. Hit kommer man kun for å nyte musikken, slår morten fast.
K: Under konserter er det helt knappenåla her. Alt fokus er rettet mot musikerne og det som foregår på scenen. Her er det helt uhørt å drive å jabbe mens musikken går i bakgrunnen.
Guttene som begge er født og oppvokst på Sørlandet har alltid drevet med musikk og er utøvende musikere selv. Det hender gjerne at de blir med på en låt, og synes først og fremst det er morsomt å drive konsertvirksomhet. Det som først startet som et lavterskel tilbud har vokst seg voldsomt populært, og de kan fortelle at til tross for et magert reklamebudsjett blir konsertene med få unntak utsolgt flere uker i forveien. Det som først startet som et lavterskel tilbud har vokst seg voldsomt populært, og de kan fortelle at til tross for et magert reklamebudsjett blir konsertene med få unntak utsolgt flere uker i forveien.
M: Vi har jo prøvd å holde det litt ”low key”også. Ambisjonen var jo at ordet om Haubitz Hall skulle nå ut til folk gjennom jungeltelegrafen, noe vi føler at vi har fått til.
Noe for en hver smak
Så hvem er den typiske tilskueren i Haubit Hall? Hva kjennetegner dem, foruten om at de er musikkinteresserte? Guttene pauser litt ved spørsmålet og med et tankefullt blikk er de stille i noen sekunder.
Det er tydelig at spørsmålet er enklere å stille enn det er å besvare, men Morten tar til ordet.
M: Det er jo egentlig alle slags mennesker, men skul- le jeg tippe ville jeg nok sagt at de fleste er rundt tredve.
Guttene forsikrer oss dog om at det ikke er slik at de kun ønsker folk over tredve på besøk, og håper at det hele skyldes jungeltelegrafens begrensninger.
M: Vi har jo sett noen yngre her også, enkelte av dem var også studenter, men de er i fåtall.
På spørsmål om hva de tror årsakene til at så få studenter tar turen, mener de det kan være mange, men at noen sentrale faktorer selvfølgelig spiller inn.
K: Jeg tror det har mye å si hva slags artister det er som spiller her. Under konsertene med Paskalev og Alaska (Mikael Paskalev og Jonas Alaska, Journ.Anm.) så var det flere unge her, enn under konsertene til Erlend Ropstad og Asbjørn Ribe.
M: Også har vi jo dessverre ingen studentrabatt.
Guttene forklarer videre at billettene må ligge i det høyere prissjiktet slik at artistene skal tjene noe på dette. Til tross for at det er venner som spiller, så er de velrennomerte artister, som får tilbud om å spille mange andre steder. Med et lokale som huser kun fem og femti personer er det nødt for å bli slik. Guttene har dog et håp om at vennlige priser på børsten skal trekke en og annen musikkinteressert student.
M: Dropp torsdagsfylla et par uker og heller ta en fredagsfyll her, foreslår Morten.
På spørsmål om hvilken kon- sert som har vært mest minnever- dig gjør den undrende still- heten sitt inntog nok en gang, og det blir stadig kla- rere for meg at noen spørsmål er enklere stilt enn besvart.
M: Selv om vi synes alle har hatt noe magi i seg, så må det jo ha vært den første konserten vi hadde her som gjorde mest inntrykk på oss. Den følelsen vi fikk når vi virkelig forstod at det her funket så bra som det gjorde, kan vanskelig beskrives.
Vi hadde Tom Hell her på første konsert, og det kom mange. Det mest minneverdi- ge med konserten må ha vært når Tom satte seg ved pum- peorgelet der borte og spilte siste låta, mens alle satt på gulvet rundt og virkelig lytta til ham.
Det er slike opplevleser som driver gutta, og er esensen av Haubitz Hall Salongen.
Tekst og foto: Øyvind H. Lønberg – Send mail
